søndag 20. desember 2015

Varsler om liv....og død

Jeg husker den gang da skredfaresymbolet lyste mot oss fra fra værmeldinga på fjernsynsskjermen. Det betydde at det skulle blåse mye, snø mye og temperaturen stige raskt. Da visste man at helst skulle holde seg inne. Og det var liksom helt greit det. Idag er det liksom ikke helt like greit. Ingeting er like greit nå som da.

Verden har gått mye fremover siden de dager. Nå er det andre varsler som gjelder.

Og nå er jeg blitt en varsler. En skredvarsler. På varsom.no

Fem dager i strekk, helga med. Sittende på et kontor fra kvart over fire om morran til fire om ettermiddagen. Sammen med tre andre likesinnete spredt ut over vårt langstrakte land skal jeg lage snøskredvarsel for de mest traffikerte og brukte områder i vårt kjære fastlands fjellNorge. 23 områder i nord og sør. Der man i løpet av en arbeidsdag skal utarbeide vel kvalifiserte prognoser for skredfaren neste dag. Varsler som på sett og vis kan være med på å styre hverdagen til en god del mennsker. Et ansvar.

Dagene har vært som maratonløp. Som å sitte i ei mental badstu. Med fokus og konsentrasjon stirrende på en PC skjerm for å kunne sette sammen all den informasjonen som er tilgjengelig når det gjelder vær og snø . Via datamodeller. Lenge leve datamodeller. Men viktigst av alt, via observasjoner. Observasjoner fra folk. Observatører. Prate med de.

Folk ja. Du får litt tid til å la tankene vandre et kort øyeblikk. For dette handler mest om folk. Om levende mennesker. Absolutt mest. Det handler om livet, å kunne få leve det gode liv. Men det kan også handle om døden. Tenker jeg. Den ubarmhjertige død. Som kan ramme. Hardt. Brutalt.

For så.  Pang!  Lørdag morgen. Stort snøskred i Longyearbyen. Ti hus rammet. En savnet. Flere skadet. Fan. Meninga med livet ble plutselig plassert på den andre siden av hvitt. Du rives ut av di lille boble. Ditt lille bidrag til verdesmaleriet får plutselig en helt anna farenyanse.

Skredvarsling. Varsle skred. Hindre skred. Dine ord vil kunne ha betydning. Kunne påvirke. Kunne avgjøre. Dette handler faktisk om liv eller død. Liv ....død.  Livets totale ytterligheter. Men samtidig så nærme.

En funnet død i Longyearbyen. Sesongens første.  Et barn alvorlig skadd.  Den harde ubarmhjertige virkelighet. Rett før jul da allt bare skal være hyggelig. Ro og fred. Men det bryr ikke skredene seg noe om!

Det er søndag ettermiddag. Min debut som skredvarsler er over. Tid for enda mer ettertanke. Blir du tatt av skred er mulighetene for å dø så store at det må være i alles interesse ikke å bli tatt av skred. Så hvordan skal vi unngå ikke bli tatt av skred.  Det må være hovedfokus. Det handler på en måte om å kunne forutse. Men naturen kan ikke forutses 100 %.  Den lever sitt liv helt uavhengig av oss menensker. Bryr seg ikke.  Så derfor må vi alltid forholde oss til en restrisiko når vi skal tilbringe deler av livet vårt i utsatt terreng. En risiko vi bare må ha et besvisst forhold til.

Søndag kveld. Barnet døde av skadene. Ubarmhjertig!! Tristhet. To omkommet.

Det er bare slik. Noen ganger kommer vi til kort. I våre vurderinger. I våre handlinger. Det er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Hele tiden. Alltid.
 
Men vi skal fortsette å bo i hus og hytte i vårt langstrakte og fjellfulle land.. Vi skal fortsette å leke ute i vår vakre natur.

Så vi må bare fortsette å stå på og jobbe. Med å forebygge. Forebygge. For et sikrere liv for oss alle.

Og jeg skal fortsette å varsle. Fortsette å beskrive skredproblem. Vi skal fortsette å omtale skredfaren på en best mulig kvalifisert måte. Vi skal fortsette å bidra det vi kan for at vi alle skal kunne gjøre de gode bevisste vurderinger. Og handler deretter. For dette handler om mennesker. Dette handler om deg og meg og oss. Det handler om liv. Om livet. Og ikke om død. Absolutt ikke om døden. Aldri mer skal det handle om døden.....

Livet. Lev det vel. Far vel. God jul.

www.varsom.no



 Av Espen Nordahl







fredag 11. desember 2015

Vi trenger dine innskudd

Vi er etter hvert  blitt en lykkelig velkjørende stor familie. Vi som tiltrekkes av livet der ute i det hvite litt brattere landskapet. Der også smilene ofte er langstrakte og vedvarende. 

Tilgangen til de gode opplevelser er kortreiste her vi bor. Men turen gjennom de gode opplevelser skal være livslang.  Der mye av gleden er betinget av at man har rett og godt tilpasset utstyr.  Men enda viktigere; der en evigvarende glede er betinget av noe mer.

Alle som blir en del av denne menigheta bør kjenne alle hauger, skrenter og groper av utfordinger som livet i brattere snødekket lende inviterer til. En invitasjon som har et viktig vedlegg om kunnskap.

Toppturistens viktigste kunnskapsbank er varsom.no. Din og min bank der vi alle kan bidra med innskudd. Og der vi kan ta ut kunnskapskapitalen når vi måtte ønske det gjennom hele livet. Til felles trygghet og livslang glede. 

Men for å bygge opp denne viktige kunnskapsbanken trenger vi innskytere, flere innskytere, mange innskytere. Det er en app for alt idag. RegObs heter den der du kan sette inn skredkunnskapsinnskuddet ditt i varsom.no banken. Innskudd i form av observasjoner når du er ute på tur. Når du ser et ferskt skred, når du hører drønn i snøen, når du ser skytende sprekker under skiene eller når været slår om og det begynnner å snø tett og blåse mye. Vi har bruk for alle aktuelle observasjoner.  Og om du ikke bruker så mange ord kan du ta det et bilde. Et bilde sier jo ofte mange ganger mye mere enn noen ord.

Ting tar tid. Å bli millionær tar i de fleste tilfeller veldig lang tid. Så også i denne settinga. Men jo flere og aktive innskytere vi blir, jo raskere vokser kunnskapskapitalen. Last ned regobs appen. Les bruksanvisninga og begynn og bruke den når du er på tur. 

Og husk; alle observasjoner er viktige for de som sitter og skal lage snøskredvarslene på varsom.no!

La varsom.no banken blir topptursamfunnets alternativ til  Statens Penjonsfond.  Vi trenger dine innskudd.  Bli en aktiv innskyter du også!

regobs.no idag. varsom.no i morgen.  Lykkelige pensjonister til fjells i overmorgen!



Espen Nordahl







mandag 23. november 2015

Det handler om livet. Det handler om mennesker.



Jeg har nettopp vært i Trondheim på Nordisk konferanse om snøskred og friluftsliv. 3 dager til ende. Mange kloke hoder har formidlet ut mye viktig kunnskap om snø, om snøskred, om hvordan gjøre det sikrest mulig for oss og ferdes ute i vår bratte vakre natur. 

De ekte powerpoints
Men mitt sterkeste øyeblikk fikk jeg off-piste, i en kaffepause med noe å bite i utafor konferansesalen. En person kom bort til meg. -Hei Espen, jeg heter nn sa han. Så kom historien. Hardt og brutalt. Om å gjøre feil. Om å bli begravd i snøskred. Om å ha flaksen og venner sånn akkurat på rett side. Om å overleve og kjenne klarsynt at livet er det mest dyrebare du har. Og om å få muligheten å kunne komme hjem til de som er glade i deg.

\Klump i halsen og en tåre presset på.

Vi kan snakke oss varme og oppbyggende om vedvarende svake lag, om skredproblem og ferdselsråd. Vi kan bruke tekniske løsninger og de mest sofistikerte powerpointfremstillinger for å prøve å skape forståelse. Vi kan teoretisere, prøve å vise den praktiske verdi, vi kan lage spørreundersøkelser og konkludere.  Joda, mange er dyktige til å formidle og kommunisere ut de viktige budskap og de gode råd 

Men det som treffer og fester seg mest er de direkte møtene med virkelighetens ansikter. Med mennesker som har opplevd, og som kan fortelle den virkelige historien til oss. Hard, ekte og kald. Der det finnes få mentale forståelseshindre mellom formidler og mottaker. Der du får den rå sannhet servert som ingen projektor kan tilsynegi.

Mer åpenhet for mer LÆRING for et sikrere liv
Intet menneske er ufeilbarlig. Det viktige er å skape en åpnere kultur for at vi alle som en er mennesker og vi kan alle gjøre feil.  Et landskap der vi kan bruke feilene vi gjorde i dag til å hjelpe oss og andre til å unngå å gjøre tilsvarende feil i morgen. 

NVE er i gang med å opprette ei side på varsom.no der folk som har vært involverte kan legge inn informasjon om nesten-ulykker og ulykker tilknyttet snøskred. Det helt primære med informasjonen som kommer inn er å bruke den til LÆRING. LÆRING!!!  Slik at vi alle kan unngå å komme opp i tilsvarende hendelser senere.

En uforglemmelig stor takk til deg nn. For din åpenhet og sterke historie. Vi trenger de ekte historiefortellere som deg.  Som tilsynegir hvor tynn linja mellom liv og død kan være. Som så entydig viser at skred egentlig handler om mest alt anna enn snø. Det handler om livet. Det handler om mennesker.

Så kom å bli med alle sammen på en dugnad for et åpnere norsk snøskredsamfunn! Der vi kan bidra til å redde et liv.

www.varsom.no 


Av Espen Nordahl

søndag 19. april 2015

Å kjenne seg selv

Jeg er en fjellguide. Det er i hvert fall det jeg i en del settinger blir omtalt som. Men jeg er egentlig ingen fjellguide. Skal du i dag være en ordentlig fjellfører, må du ha din utdannelse og din godkjenning i orden.
 
Nortind - Norske Tindevegledere  er eneste representant for det internasjonale fjellførerforbundet IFMGA/IVBV (Internasjonal Federation og Mountain Guides Association) i Norge.
"Kvalifisering gjennom NORTIND gir høy kompetanse på internasjonalt nivå for arbeid med mennesker i krevende fjellnatur.  Godkjente Tindevegledere/førere er kvalifiserte til å veilede og føre i en særskilt form for friluftsliv, næmlig det bratte friluftslivet-tindefriluftslivet. Det er eksperter på: klatring, brevandring, fjellskigåing, bratt skikjøring og skredvurdering"
 
Jeg er ingen ekspert, jeg er ingen fjellfører med Nortind utdannelse. Men så lenge det i Norge i dag ikke er noe krav til at man må være godkjent gjennom Nortind for å ta med folk ut på tur, våger jeg meg fortsatt å vise vei ut i lett brattere lende.  Med stor glede. Men med et stort ansvar!
 
Det heter man skal være seg sitt ansvar bevisst.  Og det er dette ansvaret jeg hver dag filosoferer over. Hver gang jeg skal ha folk med ut på tur, stiller jeg meg foran speilet og spør; er du fortsatt i stand til å ta med deg disse folkene ut og tilby dem en opplevelse med en tilstrekkelig grad av sikkerhet?? Er  fortsatt kunnskapen god nok og kompetansen tilstrekkelig?
 
Som mye annet tilknyttet livet i fjellet handler dette om å kunne være ærlig overfor seg selv; og se og innse sine styrker og ikke minst sine svakheter. Og passe dette inn i rammene for det opplegg man skal ut på .  Eller som det jo heter; - Du må velge tur etter evne.
 
Så langt føler jeg at jeg fortsatt er kapabel til kunne velge mine turer etter evne ut fra min fysiske og psykiske tilstand, etter forhold og vær og de folkene jeg skal på tur med. Og så lenge det fortsatt er et visst samsvar mellom hva jeg kan tilby og hva som ønskes, vil jeg nok holde på.
 
For dette handler så mye om de gode opplevelser, livsglede og vennskap. Som jo er viktige ingredienser i det vi kaller for det gode liv.  Og det er vel de gode liv vi alle søker i  sine ulike fasetter.
 
Men vi lever våre liv i kapitler. Så jeg vet at den dagens kommer da jeg ser meg selv i speilet, stiller spørsmålet og innser at svaret er negativt.  Det er slutt.  Da det er det tid til å pensjonere seg fra ansvaret. Ansvaret for andre menneskers sikkerhet.
 
Men inntil den dagen kommer skal jeg fortsette å leke sammen med andre.
 
Og til  alle dere unge fjellentusiaster som vokser opp i dag. Vi trenger flere fjellførere. Ordentlige fjellførere.  Bli en Tindevegleder du og!
 
 
Av Espen Nordahl
 
 
 

torsdag 16. april 2015

Til Bjarte

Jeg har fått ny jobb. Som prosjektleder for utvikling av kompetansesenter for snøskred ved UIT og medarbeider for NVEs snøskredvarsling. På mange måter en drømmejobb. Og den kan jeg nok takke Bjarte for. Bjarte, min gode venn som vi nesten mistet i et snøskred på Kvaløya utafor Tromsø  søndag 18.januar 1998.
Vi fjernutløste et gedigent skred. Bjarte Alvik ble begravd. Bjarte, som alltid var den som tok ansvar  var i gang med å grave snøprofil.   Vi andre 5 klare akkurat å kjøre ut på ski og unngå å bli begravd av snømassene. Det var dagen vi gjorde det meste galt og samtidig tilstrekkelig mye rett. Men det jeg husker aller best de forferdelige minuttene det sto på der ute på Kvaløya er følelsen av nærheten til døden. Verken før eller siden har jeg følt  døden så synliggjort.  Som store kirkeklokker kimte begrepet hardt og  ubarmhjertig inne i hodet mitt, mens vi desperate prøvde å erindre hvordan vi skulle gjennomføre ei kameratredning med sender/mottaker. Jeg visste at mislyktes vi der og da ville Bjarte mest sannsynlig bli gravd frem uten liv. Død.

Vi lyktes. Med minst mulig margin. Mer på grunn av flaks og tilfeldigheter enn kunnskap og erfaring. Jeg hadde trent litt med min analoge sender/mottaker på stuegulvet hjemme en kveld noen dager tidligere. Vi hadde to spader med i gruppa. Den ene ble begravd sammen med Bjarte. Den andre gravde vi febrilsk med.
Men vi hadde viljen. Den fandenivoldske viljen til å finne Bjarte i live. Det heter du kan hente frem ubegrenset med uante krefter når du må. Og nu måtte vi!
Jeg kjenner ennå klumpen i halsen og selv i dag presser tårene på når jeg tenker på sekundet da Harvey ropte; -Her e han!! Han e i live!!
Der og da bestemte jeg meg; Aldri mer. Aldri mer skal jeg oppleve noe tilsvarende. Aldri skal jeg løse ut og bli tatt av skred. Og det unner jeg heller ingen andre.  Blir du tatt av skred er ofte døden nærmere enn livet. Jeg vil leve lenge det gode livet i fjellet og ikke måtte forholde meg til døden på denne nesten absurde måten.
Så der og da ble mitt engasjement i det forebyggende skredarbeid skikkelig gjenfødt.  Og har vart frem til i dag. Det har blitt en form for livsgjerning som har fylt livet mitt med så mye menneskelig rikdom, inspirasjon, entusiasme, vennskap og gjennom de siste årene kunne få lov å være en del av den stadig økende bevissthet rundt det forebyggende aspektet når det gjelder snøskred. For midt i det forferdelig tragiske som ei skredulykke med dødelig utfall er, er det viktig å ta med seg de positive utviklingstrekk vi opplever i dag. For dette handler jo egentlig om noe som bare er positivt; det å kunne få nyte våre vakre fjellverden med ski eller brett på beina rammesatt av kos og nytelse.
Snøskred i alle sine fasetter handler egentlig ikke så mye om snø, men mest om mennesker.  Så kjære Bjarte, i dyp takknemlighet for at du overlevde  skal jeg i de neste 3 årene gjøre mitt for å bidra til at ingen får oppleve det samme som vi gjorde den søndagen på Kvaløya i 1998.

I ydmykhet og med stor takknemlighet over livet. Det gode livet.




Av Espen Nordahl

søndag 12. april 2015

Kan vi idag hindre at vi løser ut snøskred i morgen... ?

Vi nordmenn har aldri vært mestre i å lese bruksanvisninger. Mens vi er langt oppe på lista over å være best i klassen på "prøve og feile" metoden. Det går oftest bra når det gjelder å få klokkeradioen til å fungere.  Og er vi uheldige å ødelegge noe, er det da bare å kjøpe en ny. Det finnes flere av dem i butikkhylla.
 
Men når vi skal planlegge topptur på ski er det ofte veldig lønnsomt å kunne "bruksanvisninga." . Alternativet kan i ytterste konsekvens være  så mye mer fatal.  Der det ikke finnes noen gjenkjøpsgaranti.
 
Vi  nordmenn er nok generelt  lite flinke på å planlegge turer. Mange av oss har et veldig distansert forhold til kart.  Figuren under taler vel i så henseende det tydelige språk. Settinga er to personer som har gått den såkalte normalruta til topps på Ullstinden utafor Tromsø og så tegnet inn deres versjon av ruta på kartkopien...
 
 
Vi ser det også på skredkursene;  når vi spør om hvor mange som bruker kart under planlegging av sine turer er det få som rekker opp hendene...
 
Så da skal dette handle om ei utfordring til oss alle om å bli bedre, mye bedre til å bruke kart i planlegginga av våre turer.  Og da faktisk papirkartet. Selv i vår digitale hverdag fremstår de norske 1:50 000 fjellkartene fortsatt som et utrolig praktisk og funksjonelt verktøy å bruke.
 
Her fremstår topptureventyret med alle sine høydekoter, utfordringer og drømmer. Kartet kan vi legge på bordet, måle bratthet, studere terrengformasjoner, diskutere rutealternativer sammen med turvennene ut fra gjeldende skredvarsel og gruppesammensetning. Når vi alle er enige, kan vi så avslutte siste kaffekoppen med tegne inn aktuell rute for turen vi skal gå. Inkludert også en plan B og eventuelt  plan C. 
 
Vi har da på et stykke papir samlet en nøye gjennomarbeidet plan for vårt store topptureventyr som venter utafor døra.  Det er verdifull rikdom det. Men husk også å ta med kartet på turen og bruk det underveis.
 
Men kartet er selvsagt bare en liten del av den totale ramma når det gjelder turplanlegging. 
 
Werner Munters 3 x 3 metode for turplanlegging vises i figuren under. Et meget bra  utgangspunkt for å bevisstgjøre oss selv alle faktorer vi bør vurdere slik at vi kan få leve et langt lykkelig toppturliv.
 
 
 
Uansett, dette skulle være en hyllest til kartet. Kartet er et meget viktig hjelpemiddel for å planlegge og gjennomføre våre gode opplevelser. Så oppfordringa til alle blir å lære seg kart og bruke kart til å planlegge og gjennomføre turene våre.
 
I ytterste konsekvens kan faktisk dårlig eller ingen planlegging i dag  bidra til at vi løser ut skred i morgen.  Og et liv er det ikke sikkert vi kan få kjøpe et til av.
 
Så sett deg ned i dag og planlegg morgendagen!
 
 
 

 
 

 
 
Av Espen Nordahl

 

mandag 16. mars 2015

Har vi rett verktøy i verktøykassa?

Selv om langtidshukommelse har falmet med årene  mener jeg å ville huske at barndommens vintre var fylt av stadige snøbyger. Det snødde mer eller mindre jevnt fra november til april. Kanskje husker jeg feil...Samtidig vil min litt bedre utrustete korttidshukommelse erindre at gjennom de siste 5-6-7 år har det i historiebøker fra vintermånedene vært et rimelig stort teksttilfang om lite snø og lange perioder med kulde.
Et interessant aspekt her blir da om vi kan knytte dette om mot den utviklinga vi har sett når det gjelder ulykkesstatistikken for skredulykker i Norge de senere år og ane noen sammenheng.


Frem til 09/10 sesongen omkom det gjennomsnittlig 3 personer i snøskredulykker i Norge. Fra da har antallet døde økt.  Og mange av disse har omkommet i vår nordlige landsdel og flest i Troms.
Hvorfor denne økningen de senere år er vi mange som spør. Mye av årsaken ligger nok i at vi har opplevd en markant økning i antall personer som søker ut og opp i vår vakre og spennende hvite fjellverden. Men kan vi også knytte det opp mot endringen i klimaet vi har opplevd? Kan de nevnte siste års vintre med mer kulde og generelt tynnere snødekke være et bidrag?

En pekepinn får vi av figuren under. Den er fra et av alpelandene og viser antall omkomne i vintre med lite kontra mye snø. Men virker det ikke umiddelbart  litt rart da, sier du kanskje. At flest omkommer i vintre da det generelt er lite snø!!. Burde det ikke vært motsatt? Mye snø medfører mange skredulykker..! Men nei!

 
Så da kan det være interessant å koble denne statistikken opp mot værutviklingen vi har sett i våre hjemlige landsdel. Som nevnt har de siste års vintre vært preget av lite snø og mye kulde, spesielt i tiden fra desember til ut i februar.

Vedvarende svake lag. Dette begrepet har vært en gjenganger i vinter  når skredfaren har vært omtalt og debattert. Dannelsen av disse lagene er ofte knyttet opp mot nevnte faktorer; lite snø og/eller kulde.  Hvis vi så googler "vedvarende svake lag Tromsø" får man frem treff hovedsakelig på nyhetsstoff datert fra 2009 og frem til i dag. Interessant, da dette jo faller jo mye sammen med  perioden vi har hatt økningen i antall omkomne.

Så ut fra dette kan en umiddelbar tolkning være at utviklinga av ulykkesstatistikken også kan ha et element relatert til  klimautviklinga. Og mer konkret;  i vår tilnærming til hvordan vi har tilpasset vår ferdsel til denne "nye" situasjonen eller kanskje heller mangel på tilpasning.

I forhold til det skredforebyggende arbeid man har drevet på med en god del år har man laget seg et mentalt rammebilde man jobber ut i fra.  Så da er spørsmålet  om vår mentale skredverktøykasse i dag egentlig er tilpasset de forholdene vi levde med i 2000 og ikke de klimatiske realitetene i 2015. Ja, på mange måter tror jeg det er en disharmoni her. 

Vedvarende svake lag var tidligere ikke det man fokuserte mest på ut fra de gitte klimaforholdene den gang. For da snødde det jo jevnt hele tiden og dette ga ikke den grobunn for dannelsen av disse lagene. Men nå har vi  de siste vintrene virkelig fått satt vedvarende svake lag på agendaen. Å forholde seg mest mulig rasjonelt til disse er i dag blitt ei av de store utfordringer for å hindre at man løser ut og blir tatt av skred.

Og den utfordringa er tatt. Atter en gang blir det da å fremheve det arbeidet varsom.no har gjort og gjør med skredvarslinga. Gjennom sin utadrettete tilgjengelighet er vedvarende svake lag nå blitt en term vi  har fått et mer bevisst  respektgivende forhold til. Dette gjelder også i forhold til hvordan vi skal forholde oss til det når vi planlegger og gjennomfører våre egne toppturer.

Så for alle oss som driver med skredforebyggende arbeid i en aller annen form handler det bare nå om å få oppgradert verktøykassa slik at innholdet er tilpasset realitetene anno 2015.



For nå skal vi alle bidra til at tallet på antall døde i skred i Norge skal gå ned!

Av Espen Nordahl







søndag 8. mars 2015

En tom parkeringsplass

Lyngseidet en morgen i slutten av februar. En vakker dag. Ikke lenge siden siste snøfall. En tom parkeringsplass. Hm.... Jeg legger avgårde. Ser ikke et menneske.
Et par timer senere. Jeg skuer mot Rørnestinden. Jeg skuer mot Goalssevarre. Ingen antydning til skispor. Verken ferske eller gamle. Men etter hvert skuer jeg 7-8 personer på vei opp mot førstnevnte fjell.

Lyngseidet en lørdag formiddag litt over ei uke senere.  Den samme parkeringsplassen. Tom denne gangen også. Det skulle da ha stått biler her. Vi skulle sagt hei og hello til skiturister som gjorde seg klare for å tur til Goalsevarre eller Rørnestinden.

Hva kan vi tolke av disse to tilfeller. Indikerer det en endring. I folk bevissthet. I folks tilnærming til toppturlivet.  Eller er det bare tilfeldigheter.

Tilbakemeldinger fra lokale toppturentusiaster i Lyngen er rimelig entydige. Det har vært færre folk på tur i de brattere fjell så langt i år. Aner vi den samme tendensen for Tromsøområdet??!

Så så vokser spørsmålet frem. Hvorfor.

Kanskje er det rett og slett vært været som har vært for dårlig for å få folket ut på tur.

Eller kanskje er det all fokus det i vinter har vært på disse vedvarende svake lag. Som har forårsaket tre tragiske skredulykker i nord. I sporene av disse har snø og ferdsel i våre fjell  fått stor spalteplass i mediene. Er folk skremt bort til et liv på byen, i lysløypa  eller er folk rett og slett blitt mer bevisste og legger turene sine i mer skredsikkert terreng disse dager.

Har skredproblemet "Vedvarende svake lag" satt toppturlivet inn i en ny kontekst i folks bevissthet der vi nå ser effekten av snøskredvarslinga på varsom.no

Varsom.no fungerer som et fyrtårn med å kommunisere ut sine vel gjennomarbeidete skredvarsler som i alle fasetter setter ord på de utfordringer vi står ovenfor når vi skal ut og sporsette fjellene. Varslene baseres mye på observasjoner fra et dyktige observatørkorps, der de fleste er aktive toppturfolk og/eller fjellførere. Dette tilsier at vi får varsler som er rotfestet direkte i brukere som kjenner toppturlivet. I  tillegg finnes regobs der alle kan legge inn egne observasjoner. Gruppa som utarbeider skredvarslene sitter således på et godt datagrunnlag for hver dag gjennom uka å kunne gi oss dette fantastisk gode verktøyet slik at vi best mulig skal kunne planlegge mest mulig sikre turer.  Men som alltid når man skal bruke verktøy; vi må kjenne bruksmåten; vi må kjenne mulighetene og vi må kjenne begrensningene. Slik er det også med skredvarslene.

Skredvarslene for våre nordlige regioner har så langt i vinter hatt disse vedvarende svake lagene som en gjenganger nesten siden nyttår. Et skredproblem som gir oss litt andre utfordringer i forhold til å planlegge turene våre enn det vi kanskje har vært vant med. Utfordringer som desverre har bidratt med tre nye på statistikken over antall omkomne i snøskred.
 
Men utfordringer som kanskje totalt sett også har bidratt til å endre vår bevissthet og våre holdninger til å planlegge og gjennomføre våre elskede toppturer.
 
Er vinteren 2015 sesongen der vi faktisk kan se konturene av at skredvarslene har bidratt til å redde liv?  At kvalitetssikret saklig og brukerrettet  informasjon nytter og har en effekt. At vi i praktisk utøvelse har brukt varslene til å gjennomføre våre turer på en mer gjennomtenkt måte.  Hvem vet?
 
Uansett;  til alle dere som jobber med varsom.no. En stor takk for hva dere har fått til på få år. Det står det virkelig respekt av. Spor på!! Dette ser ut til å gå veien.

Ski heil!



Espen Nordahl





torsdag 26. februar 2015

Plan B dager er viktige dager

Varsom.no: Snøskredvarsel for Lyngsalpan region, Torsdag 26.02.2015
Det finnes svake lag i snødekket som kan trigges av skiløpere eller skuter der snødekket er tynt. Fokksnø i høyden kan også gi skred.
 
Skiene sporet godt i skogen i 10 sentimeter nysnø mellom rype- og harespor. Himmelen ble etter hvert helt blå. Fjord og fjell lå badet som det vakreste maleri. Stemningen var god.
 
Jeg skulle gå mot Rørnestinden hadde jeg sagt. Den tragiske ulykka på Fastdalstinden satt fortsatt godt fastspikret i hjernebarken. Skredvarselet hadde ordlyder som vi hadde levd med ei god stund i vår nordlige lekegrind. Og forholdet til svake lag i snødekket kan være et langvarig ett som plutselig brytes.
 
Rørnestinden er med sine 1041 meter over havet er egentlig et lite fjell. Men man må ikke mentalt gå i terrengfella.  Også små fjell kan ha sine sider. Brattere sider. Det er nok ingen 100% trygg rute til topps. Du vil måtte spore deg inn i terreng oppi mot og rundt 30 grader deler av oppstigningen. Og du vil være eksponert for brattere terreng over deg og under deg. Terrengkunnskap og kunsten å legge fornuftige spor er (også) på dette fjellet en uvurderlig viktig kunnskap.
 
I 999 av 1000 turer vil bildene fra toppvarden på Rørnestinden preges av glade fornøyde smilende fjes. Så da handler det om å klare identifisere den 1000 gangen der du burde smile fra et annet sted.
 
26.02 ble dagen da mitt smil kom fra en stein inne i Gjerdelvdalen.  Da jeg kom til siste nivå i 3 x 3 vurderingsmatrisen  tilsa observasjoner og vurderinger underveis at konklusjonen ble den sikre plan B denne dagen.  Svake lag, ulykka på Fastdalstinden få dager unna, erfaringa så langt fra vinteren vi har hatt og ikke minst at jeg var alene på tur ble mine viktigste argument. Den såkalte restrisikoen ved å fortsette mot toppen lå denne dagen for meg godt inne i rød sone.
 
Så da ble handlinga at jeg ruslet jeg innover Gjerdelvdalen til Gjerdelvvatnan.  Alene i denne vakre og alpine Lyngennaturen, der minneboka inneholder så utrolig mange gode opplevelser. Som jeg håper og ønsker det skal bli mange flere av i fremtiden.
 
Men samtidig skal jeg innrømme at jeg samtidig gikk der søkende etter rasjonelle momenter som skulle tilsi og bygge opp under at konklusjonen og handlingen min var feil. Tanken på at" det helt sikkert hadde gått helt greit og gått til topps i dag" var fremtredende. Skulle jeg snu og gå mot toppen... Men nei. Plan B argumentene dominerte vektskåla. Det ble retur ned gjennom dalen. Det ble ei flott nedkjøring til Skihytta og videre ned til bilen. Det ble ei høytidsstund på Ullsfjordferga med kaffe og vaffel.
 
Men..
 
...da jeg på vei ned dalen passerte oppstigningsruta til Rørnestinden var det 2-3 grupper på vei opp. Spennende og se hvordan de sporet ulike rutevalg. Men de hadde nok satt sin velfunderte agenda for dagen og handlet deretter.
 
Og de fikk nok alle sammen en flott tur opp og ned. Og var storligen fornøyde med dagen. Men det var jeg og.
 
Plan B dager er viktige dager.
 
Ikke i dag, Espen!
 
Espen Nordahl
 
 
 

mandag 9. februar 2015

Francescos spor

På tur i Dolomittene med base i den lille trivelige landsbyen Corvara. 6 dager skal vi på tur med fjellføreren Francesco Tremolada.   I en vinter der lange perioder med lite snø og kulde har gitt de svake lag gode vektstvilkår. I ei februaruke der Alpene sålangt har har hatt en av sine verste skredvintre når det gjelder antall omkomne.

Dagene før vi ankom Italia hadde det snødd tett og mye. Dagen da vi drar på første tur setter nordavinden inn og snøforflytningen er stor. Meget stor. Vi velger skogen som vår lekegrind store deler av dagen. Da vi nærmer oss skogrensa og skuer fokksnøen i vilter dans på fjellryggene over oss kommer samtalen inn på skredutfordringer og bruk av ballongsekk. Vi spør Francesco hvorfor han ikke bruker det. Svaret er entydig; -Man skal ikke bli tatt av skred!! Kort og greit. Med alle sine fasetter til ettertanke er ordene krystallklare. Torben og jeg ser på hverandre og nikker.

På veien videre opp mot ryggen vektlegger Francesco at dette handler om å kunne bruke terrenget. Der ligger svaret. Der ligger mulighetene og der ligger begrensningene. Uansett; terrenget er svaret. Torben og jeg ser på hverandre og nikker igjen.

Vi hadde før turen vært i kontakt med en italiensk toppturentusiast og sagt at vi var på vei til Dolomittene for ei uke med skiturer og skulle bruke fjellfører; hvem da?; Francesco Tremolada! Ja da har dere fått den beste!!

Enkelte ganger er det uendelig godt å få bekreftet at sine egne vaklende tilnærminger til livet i brattere snødekte fjell så entydig får gjenklang i ei profesjonelle tilnærming til utfordringene.

Så derfor; for evig og alltid; "Snøskred - Nei takk!"

Av Espen Nordahl

 Francesco Tremolada












torsdag 15. januar 2015

Det handler om døden, men aller mest skal det handle om livet. Det gode livet!

Søylene under taler sitt tydelige språk. Det omkommer stadig flere i snøskred i Norge. Sammenlignet med f. eks drukningsulykker er tallet mye lavere. Men uansett er ett dødt liv et for mye.

Utarbeidet av Kjetil Brattlien, NGI
 
Årsakene til at flere omkommer i skred er sikkert flere. Men en viktig, kanskje den viktigste er at antallet mennesker som sporer ut i snødekte fjellsider i dag sammenlignet med 9-10 år tilbake er så utrolig mange flere.  De av oss som har hatt gleden av å få leke i snøen i mange år husker tiden for 10-12 år siden da sporene på Kattfjordeidet en januardag kunne telles på få fingre. Og i dag. Spor.  Helt fra den første snøen har lagt seg. Og overalt. I dag er det nesten ingen begrensning på hvilket terreng de dyktigste mestrer. Bare det er snø i nærheten.
 
Vinter og turer er i dag blitt allemanns- og kvinnseie. Alle drar på tur. Hva som er i sekken eller på scooteren av utstyr, kunnskap og erfaring i forhold til å kunne observere, vurdere, konkludere og handle varierer mye. Her ligger mye av utfordringen i forhold til å kunne ferdes sikrere i vinterfjellet. Og dette er en stor utfordring. For å tilegne seg denne kunnskapen krever en innsats. Så hvordan nå ut til målgruppene på en slik måte at de ser verdien til å ta til seg kunnskapen??  Det er også et spørsmål.
 
Håpet er at flere av brukerne av vinterfjellet innser at også de trenger å lære seg mer om snø og om skred. Vi må selv være ansvarlige for oss selv, våre liv og våre handlinger. Der og da er du og jeg som skal kunne ta den rette avgjørelsen. Slik at vi ikke blir en del av de kommende års skredstatistikker.
 
Derfor er det et håp om at vi fremover ikke skal få oppleve vintre der fokus blir på tragiske skredulykker, men på de gode opplevelse. Det gode livet i fjellet sammen med gode venner. For det er jo det det handler om og skal handle om.

Gode venner på tur. Det gode livet, langt og godt.

Av Espen Nordahl