Til Bjarte

Jeg har fått ny jobb. Som prosjektleder for utvikling av kompetansesenter for snøskred ved UIT og medarbeider for NVEs snøskredvarsling. På mange måter en drømmejobb. Og den kan jeg nok takke Bjarte for. Bjarte, min gode venn som vi nesten mistet i et snøskred på Kvaløya utafor Tromsø  søndag 18.januar 1998.

Vi fjernutløste et gedigent skred. Bjarte Alvik ble begravd. Bjarte, som alltid var den som tok ansvar  var i gang med å grave snøprofil.   Vi andre 5 klare akkurat å kjøre ut på ski og unngå å bli begravd av snømassene. Det var dagen vi gjorde det meste galt og samtidig tilstrekkelig mye rett. Men det jeg husker aller best de forferdelige minuttene det sto på der ute på Kvaløya er følelsen av nærheten til døden. Verken før eller siden har jeg følt  døden så synliggjort.  Som store kirkeklokker kimte begrepet hardt og  ubarmhjertig inne i hodet mitt, mens vi desperate prøvde å erindre hvordan vi skulle gjennomføre ei kameratredning med sender/mottaker. Jeg visste at mislyktes vi der og da ville Bjarte mest sannsynlig bli gravd frem uten liv. Død.

Vi lyktes. Med minst mulig margin. Mer på grunn av flaks og tilfeldigheter enn kunnskap og erfaring. Jeg hadde trent litt med min analoge sender/mottaker på stuegulvet hjemme en kveld noen dager tidligere. Vi hadde to spader med i gruppa. Den ene ble begravd sammen med Bjarte. Den andre gravde vi febrilsk med.

Men vi hadde viljen. Den fandenivoldske viljen til å finne Bjarte i live. Det heter du kan hente frem ubegrenset med uante krefter når du må. Og nu måtte vi!

Jeg kjenner ennå klumpen i halsen og selv i dag presser tårene på når jeg tenker på sekundet da Harvey ropte; -Her e han!! Han e i live!!

Der og da bestemte jeg meg; Aldri mer. Aldri mer skal jeg oppleve noe tilsvarende. Aldri skal jeg løse ut og bli tatt av skred. Og det unner jeg heller ingen andre.  Blir du tatt av skred er ofte døden nærmere enn livet. Jeg vil leve lenge det gode livet i fjellet og ikke måtte forholde meg til døden på denne nesten absurde måten.

Så der og da ble mitt engasjement i det forebyggende skredarbeid skikkelig gjenfødt.  Og har vart frem til i dag. Det har blitt en form for livsgjerning som har fylt livet mitt med så mye menneskelig rikdom, inspirasjon, entusiasme, vennskap og gjennom de siste årene kunne få lov å være en del av den stadig økende bevissthet rundt det forebyggende aspektet når det gjelder snøskred. For midt i det forferdelig tragiske som ei skredulykke med dødelig utfall er, er det viktig å ta med seg de positive utviklingstrekk vi opplever i dag. For dette handler jo egentlig om noe som bare er positivt; det å kunne få nyte våre vakre fjellverden med ski eller brett på beina rammesatt av kos og nytelse.

Snøskred i alle sine fasetter handler egentlig ikke så mye om snø, men mest om mennesker.  Så kjære Bjarte, i dyp takknemlighet for at du overlevde  skal jeg i de neste 3 årene gjøre mitt for å bidra til at ingen får oppleve det samme som vi gjorde den søndagen på Kvaløya i 1998.

I ydmykhet og med stor takknemlighet over livet. Det gode livet.

Av Espen Nordahl