søndag 19. april 2015

Å kjenne seg selv

Jeg er en fjellguide. Det er i hvert fall det jeg i en del settinger blir omtalt som. Men jeg er egentlig ingen fjellguide. Skal du i dag være en ordentlig fjellfører, må du ha din utdannelse og din godkjenning i orden.
 
Nortind - Norske Tindevegledere  er eneste representant for det internasjonale fjellførerforbundet IFMGA/IVBV (Internasjonal Federation og Mountain Guides Association) i Norge.
"Kvalifisering gjennom NORTIND gir høy kompetanse på internasjonalt nivå for arbeid med mennesker i krevende fjellnatur.  Godkjente Tindevegledere/førere er kvalifiserte til å veilede og føre i en særskilt form for friluftsliv, næmlig det bratte friluftslivet-tindefriluftslivet. Det er eksperter på: klatring, brevandring, fjellskigåing, bratt skikjøring og skredvurdering"
 
Jeg er ingen ekspert, jeg er ingen fjellfører med Nortind utdannelse. Men så lenge det i Norge i dag ikke er noe krav til at man må være godkjent gjennom Nortind for å ta med folk ut på tur, våger jeg meg fortsatt å vise vei ut i lett brattere lende.  Med stor glede. Men med et stort ansvar!
 
Det heter man skal være seg sitt ansvar bevisst.  Og det er dette ansvaret jeg hver dag filosoferer over. Hver gang jeg skal ha folk med ut på tur, stiller jeg meg foran speilet og spør; er du fortsatt i stand til å ta med deg disse folkene ut og tilby dem en opplevelse med en tilstrekkelig grad av sikkerhet?? Er  fortsatt kunnskapen god nok og kompetansen tilstrekkelig?
 
Som mye annet tilknyttet livet i fjellet handler dette om å kunne være ærlig overfor seg selv; og se og innse sine styrker og ikke minst sine svakheter. Og passe dette inn i rammene for det opplegg man skal ut på .  Eller som det jo heter; - Du må velge tur etter evne.
 
Så langt føler jeg at jeg fortsatt er kapabel til kunne velge mine turer etter evne ut fra min fysiske og psykiske tilstand, etter forhold og vær og de folkene jeg skal på tur med. Og så lenge det fortsatt er et visst samsvar mellom hva jeg kan tilby og hva som ønskes, vil jeg nok holde på.
 
For dette handler så mye om de gode opplevelser, livsglede og vennskap. Som jo er viktige ingredienser i det vi kaller for det gode liv.  Og det er vel de gode liv vi alle søker i  sine ulike fasetter.
 
Men vi lever våre liv i kapitler. Så jeg vet at den dagens kommer da jeg ser meg selv i speilet, stiller spørsmålet og innser at svaret er negativt.  Det er slutt.  Da det er det tid til å pensjonere seg fra ansvaret. Ansvaret for andre menneskers sikkerhet.
 
Men inntil den dagen kommer skal jeg fortsette å leke sammen med andre.
 
Og til  alle dere unge fjellentusiaster som vokser opp i dag. Vi trenger flere fjellførere. Ordentlige fjellførere.  Bli en Tindevegleder du og!
 
 
Av Espen Nordahl
 
 
 

torsdag 16. april 2015

Til Bjarte

Jeg har fått ny jobb. Som prosjektleder for utvikling av kompetansesenter for snøskred ved UIT og medarbeider for NVEs snøskredvarsling. På mange måter en drømmejobb. Og den kan jeg nok takke Bjarte for. Bjarte, min gode venn som vi nesten mistet i et snøskred på Kvaløya utafor Tromsø  søndag 18.januar 1998.
Vi fjernutløste et gedigent skred. Bjarte Alvik ble begravd. Bjarte, som alltid var den som tok ansvar  var i gang med å grave snøprofil.   Vi andre 5 klare akkurat å kjøre ut på ski og unngå å bli begravd av snømassene. Det var dagen vi gjorde det meste galt og samtidig tilstrekkelig mye rett. Men det jeg husker aller best de forferdelige minuttene det sto på der ute på Kvaløya er følelsen av nærheten til døden. Verken før eller siden har jeg følt  døden så synliggjort.  Som store kirkeklokker kimte begrepet hardt og  ubarmhjertig inne i hodet mitt, mens vi desperate prøvde å erindre hvordan vi skulle gjennomføre ei kameratredning med sender/mottaker. Jeg visste at mislyktes vi der og da ville Bjarte mest sannsynlig bli gravd frem uten liv. Død.

Vi lyktes. Med minst mulig margin. Mer på grunn av flaks og tilfeldigheter enn kunnskap og erfaring. Jeg hadde trent litt med min analoge sender/mottaker på stuegulvet hjemme en kveld noen dager tidligere. Vi hadde to spader med i gruppa. Den ene ble begravd sammen med Bjarte. Den andre gravde vi febrilsk med.
Men vi hadde viljen. Den fandenivoldske viljen til å finne Bjarte i live. Det heter du kan hente frem ubegrenset med uante krefter når du må. Og nu måtte vi!
Jeg kjenner ennå klumpen i halsen og selv i dag presser tårene på når jeg tenker på sekundet da Harvey ropte; -Her e han!! Han e i live!!
Der og da bestemte jeg meg; Aldri mer. Aldri mer skal jeg oppleve noe tilsvarende. Aldri skal jeg løse ut og bli tatt av skred. Og det unner jeg heller ingen andre.  Blir du tatt av skred er ofte døden nærmere enn livet. Jeg vil leve lenge det gode livet i fjellet og ikke måtte forholde meg til døden på denne nesten absurde måten.
Så der og da ble mitt engasjement i det forebyggende skredarbeid skikkelig gjenfødt.  Og har vart frem til i dag. Det har blitt en form for livsgjerning som har fylt livet mitt med så mye menneskelig rikdom, inspirasjon, entusiasme, vennskap og gjennom de siste årene kunne få lov å være en del av den stadig økende bevissthet rundt det forebyggende aspektet når det gjelder snøskred. For midt i det forferdelig tragiske som ei skredulykke med dødelig utfall er, er det viktig å ta med seg de positive utviklingstrekk vi opplever i dag. For dette handler jo egentlig om noe som bare er positivt; det å kunne få nyte våre vakre fjellverden med ski eller brett på beina rammesatt av kos og nytelse.
Snøskred i alle sine fasetter handler egentlig ikke så mye om snø, men mest om mennesker.  Så kjære Bjarte, i dyp takknemlighet for at du overlevde  skal jeg i de neste 3 årene gjøre mitt for å bidra til at ingen får oppleve det samme som vi gjorde den søndagen på Kvaløya i 1998.

I ydmykhet og med stor takknemlighet over livet. Det gode livet.




Av Espen Nordahl

søndag 12. april 2015

Kan vi idag hindre at vi løser ut snøskred i morgen... ?

Vi nordmenn har aldri vært mestre i å lese bruksanvisninger. Mens vi er langt oppe på lista over å være best i klassen på "prøve og feile" metoden. Det går oftest bra når det gjelder å få klokkeradioen til å fungere.  Og er vi uheldige å ødelegge noe, er det da bare å kjøpe en ny. Det finnes flere av dem i butikkhylla.
 
Men når vi skal planlegge topptur på ski er det ofte veldig lønnsomt å kunne "bruksanvisninga." . Alternativet kan i ytterste konsekvens være  så mye mer fatal.  Der det ikke finnes noen gjenkjøpsgaranti.
 
Vi  nordmenn er nok generelt  lite flinke på å planlegge turer. Mange av oss har et veldig distansert forhold til kart.  Figuren under taler vel i så henseende det tydelige språk. Settinga er to personer som har gått den såkalte normalruta til topps på Ullstinden utafor Tromsø og så tegnet inn deres versjon av ruta på kartkopien...
 
 
Vi ser det også på skredkursene;  når vi spør om hvor mange som bruker kart under planlegging av sine turer er det få som rekker opp hendene...
 
Så da skal dette handle om ei utfordring til oss alle om å bli bedre, mye bedre til å bruke kart i planlegginga av våre turer.  Og da faktisk papirkartet. Selv i vår digitale hverdag fremstår de norske 1:50 000 fjellkartene fortsatt som et utrolig praktisk og funksjonelt verktøy å bruke.
 
Her fremstår topptureventyret med alle sine høydekoter, utfordringer og drømmer. Kartet kan vi legge på bordet, måle bratthet, studere terrengformasjoner, diskutere rutealternativer sammen med turvennene ut fra gjeldende skredvarsel og gruppesammensetning. Når vi alle er enige, kan vi så avslutte siste kaffekoppen med tegne inn aktuell rute for turen vi skal gå. Inkludert også en plan B og eventuelt  plan C. 
 
Vi har da på et stykke papir samlet en nøye gjennomarbeidet plan for vårt store topptureventyr som venter utafor døra.  Det er verdifull rikdom det. Men husk også å ta med kartet på turen og bruk det underveis.
 
Men kartet er selvsagt bare en liten del av den totale ramma når det gjelder turplanlegging. 
 
Werner Munters 3 x 3 metode for turplanlegging vises i figuren under. Et meget bra  utgangspunkt for å bevisstgjøre oss selv alle faktorer vi bør vurdere slik at vi kan få leve et langt lykkelig toppturliv.
 
 
 
Uansett, dette skulle være en hyllest til kartet. Kartet er et meget viktig hjelpemiddel for å planlegge og gjennomføre våre gode opplevelser. Så oppfordringa til alle blir å lære seg kart og bruke kart til å planlegge og gjennomføre turene våre.
 
I ytterste konsekvens kan faktisk dårlig eller ingen planlegging i dag  bidra til at vi løser ut skred i morgen.  Og et liv er det ikke sikkert vi kan få kjøpe et til av.
 
Så sett deg ned i dag og planlegg morgendagen!
 
 
 

 
 

 
 
Av Espen Nordahl