Mer kjøtt og blod

«Slik kan vi unngå ein ulykkessommar i fjellet» var overskriften nylig i en sak fra Vestlandsforskning der de sier «Berre eitt grep har vist seg å vere effektivt: Å få informasjon og råd ansikt til ansikt frå fjellvakter av kjøt og blod. Slike ordningar er i dag på plass i Trolltunga-området, ved Nigardsbreen i Jostedalen og over Besseggen.»

Og videre: «Vi finn at den personleg retta informasjonen, og ikkje minst samtalen mellom fjellvakter og fotturistar, blir langt meir målretta enn skriftleg informasjon. Ikkje minst for turgåarane som har størst behov for råd – dei som manglar innsikt og utstyr, har svak fysikk, eller vil gå til feil tid. Denne gruppa les aller minst på skilt og nettsider. Anten er dei ikkje merksame på åtvaringane, eller dei vel å oversjå dei fordi dei reknar seg som meir fornuftige enn andre turgåarar.»

Her er mye interessant som også kan overføres til vinterutfordringer i forhold til ferdsel i skredutsatt terreng.

Kort oppsummert: Den menneskelige kontakt og personlige involvering er viktig for å oppnå best resultater! 

Vår fantastiske informasjonsdatabank varsom.no gir oss sine daglige oppdaterte snøskredvarsler. Varslene har hatt effekt på vår ferdsel i vinterfjellet. Vi er blitt flinkere.  Vi er blitt mer bevisste. Vi har endret adferdsmønster. Men vi kan bli enda bedre.

Skredvarslene er i utgangspunktet død kunnskap. Som må aktiveres mentalt for å fremstå som meningsfull informasjon. Til bruk i ei praktisk tilnærming til utfordringene de skal hjelpe oss å leve i. 

Vår elskede PC- eller mobilskjerm er et viktig verktøy for å få tilgang til informasjonen. Men med overnevnte forskning som bakteppe må vi kanskje supplere iPhone, Samsung, Dell og Lenovo med Turid, Kari, Ola og Anders. Tenke mer aktiv kunnskapsformidling. I direkte møter mellom mennesker. 

Det kan skje på parkeringsplassene i Håkøybotn og på Kattfjordeidet utenfor Tromsø, i kafeene på Lyngenfergene og tilsvarende sentrale møteplasser for toppturfolket. Her skulle "skredvakter" vandret rundt og prata med folk. Det hadde vært noe det.

Tanken og ideen er god. Men i praksis. En utopi. Umulig å gjennomføre. Koster for mye. For liten effekt. Ikke verdt innsatsen. 

Så da så.

Men.

Jeg er uansett sikker på at det personlige engasjement er veldig viktig. For å bidra med mer tyngde i formidlingen og dermed kunne hente ut en enda større gevinst. Kanskje mer enn vi tror. 

Det beste er face to face møteplasser som nevnt over, men det kan også være gjennom måten vi pakker ut aktuelle budskap når vi deler informasjon på sosiale medier. Ikke bare del. Få mere kjøtt på beinet. Ramm det inn med en personlig kommentar, gjerne litt humørfylt, som pirrer interessen, følelsene og engasjementet slik at budskapet kanskje trenger lengre inn. Til en erkjennelse. Av at dette faktisk angår meg. Dette må jeg lære mer om.

Veien til mannens hjerte går gjennom magen, heter det. Lett omskrevet variant i denne settingen blir da; veien til hjernen går gjennom hjertet.

De aller fleste skredulykker skyldes menneskelige feil. Mennesket er dermed også veien til løsningen.

Vi må mobilisere kjøtt og blod enda mer i vår felles streben etter det trygge toppturliv!

Involver oss mere for å utvikle oss til det bedre.