mandag 5. desember 2016

Fortsatt en vei å gå...

Fokuset på utfordringer tilknyttet snø og skred og ferdsel i skredterreng har nådd nye høyder de siste årene. På fjellet, i magasinspalter, i sosiale medier, på konferanser og seminarer,  kurs og foredrag, over middagsbordet. Det arrangeres flere kurs og det utdannes flere skredinstruktører.  Det diskuterers, snakkes, formidles og læres i så mange ulike fora. Ingenting er mer gledelig enn det.

Målsatt av at ett liv omkommet i snøskred er ett for mye vil visjonen om ingen skal omkomme i snøskred i Norge fortsatt leve. Som ei stor lysende julestjerne der fremme. Visjonen virker kanskje nesten uoppnåelig, men vi får ta et steg av gangen. Handle smått og kort, tenke stort og langt! Så når vi den.

Men vi må nok innse at vi snakker en litt lang vei. Og som Vømmøl Spellmannslag sa det: "Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl". Ting tar tid. Men vi må bare ha trua. Satt i system av flinke og engasjerte hoder med hender og entusiasmen til å gjøre jobben.

Slik som turistnæringen i nord har vist. De hadde trua på å kunne utvikle vinterturismen. De hadde hodene og de hadde hendene. De hadde visjonen.  Og etter i mange år ha jobba målbevisst plukkes nå de søte fruktene; vinterturismen i nord har eksplodert. Hard langsiktig jobbing nytter.

Mens turistnæringen ønsker mange tusen fler, ønsker vi færre. Helst ingen. Skredofre. Men målet vårt er nok vanskeligere å nå. Mer sammensatt, mer komplisert og mer utfordrende. Men vi må bare stå på. Det er fortsatt mange i dette langstrakte landet som huserer med fjell som nærmeste nabo som ikke har hørt om ww.varsom.no.   Så jo enda flere gode disipler vi får med oss på kunnskapsformidlingsdugnaden om det forebyggende aspektet innen ferdsel i vinterfjellet, jo bedre. 

XXL - Nordens største sportskjede tydeliggjør at det fortsatt er en jobb å gjøre. I Vinterguiden 2016/17 som dukket opp i postkassa idag 05.12 var det flere sider med fokus på topptur; "Topptur er opptur" sto det. I utgangspunktet helt enig. Flott det. Men for undertegnede ble det en nedtur.  Mye av teksten handlet om kunnskap. Vel og bra. Men det handlet mest om kunnskap om ski, skiutstyr, hvordan bli god på ski og at du må ha med deg sikkerhetsutstyret.

Å jo; de nevnte fjellvettreglene...nei, beklager, nei; de ville de ikke si noe om.

Ikke et ord om www.varsom.no. Ikke et ord om at du også må ha kunnskap om hvordan beherske teknikken å kunne velge turer, terreng og topper etter ditt kunnskaps- og ditt erfaringsnivå.

Ikke et ord med oppfordring om at det kan være veldig lurt å investere i et skredkurs.

Et skredkurs. Kanskje enda lurere enn å kjøpe Rando Set Camox Freebird, Kingpin, 16/17...

Neste gang XXL. I neste Vinterguide....


Av Espen Nordahl

torsdag 24. november 2016

Det begynte med en telefon...

Det begynte med en telefonprat. En februarettermiddag for en god del år siden. En av de vintrene det var stort fokus på snøskred. Både blant folk og i media.  Hvilket fjell kan jeg dra på i morra for å kunne være trygg,  var det entydige spørsmålet i andre enden.


Ja, hvor kan man dra på topptur og være helt trygg tenkte jeg etter å ha avslutta samtalen. Og hva ligger det i det å være trygg.

Gjennom litt mer tankevirksomhet og flere påfølgende kaffekopper ble så boka "Trygge toppturer" født.

Trygghet er viktig for de fleste av oss. Vi er nok de fleste av oss trygghets søkende individer. Så hvordan bli til del trygghet på toppturer der så mye er knyttet opp mot utrygghet og risiko.
Kan man snakke om trygge toppturer. I ei tid da mange blir tatt og flere omkommer i snøskred.

Etter å ha slengt ut bok-ideen til Fri Flyt på skredkonferansen i Sogndal i 2013 tok de sporenstreks imot skistaven.  
Og nå foreligger det ferdige produkt. Der jeg sammen med redaktør i Fri Flyt Erlend Sande har fått det ærefulle oppdrag å være med-redaktør. Med viktige bidrag fra en rekke kompetansepersoner i vårt langstrakte fjellrike land.

En stor stor takk til Fri Flyt gjengen som gjennom så mange år har vist at alt er mulig. Bare man fyller på med entusiasme, ståpåhet og faglig dyktighet.

Arbeidet med prosjektet har vært både spennende,utfordrende  lærerikt og givende. Innerst inne er det kanskje denne boka jeg lenge har drømt om å kunne få bidra til.

En definisjon av trygghet er "en opplevd, vesentlig subjektiv følelse av fysisk forutsigbarhet i omgivelsene, og som omfatter fysiske, psykiske og sosiale forhold knyttet til individ og samfunn, inkl. tilhørighet, mestring og livskvalitet."  Så vi er her inne i sfæren av noe som mye er et personlig anliggende.

Vi ønsker i denne konteksten at boka "Trygge toppturer" skal bli et hjelpemiddel der du skal kunne utvikle og skape deg ditt trygghetsforhold til å gå på topptur.

Det finnes de topper der du under hele turen kan unngå å sporsette skredterreng. Det utgjør de fleste turer i boka.
Det finnes topper der du i mesteparten av turen kan holde deg unna skredterreng. Det finnes noen av disse i boka.
Det finnes topper der du er eksponert for skredterreng i store deler av turen.  De finner du ikke i denne boka.

Boka skal være et verktøy til alle de som ønsker å utforske og nyte vinterens herligste eventyr. Du skal lære å planlegge og vurdere turer med hovedfokus på terreng og skredvarsel i forhold til kunnskap og erfaring i den gruppa du skal på tur med. Med mål å kunne gjennomføre turer der du og dere føler og opplever trygghet.

Å søke trygget er å lære trygghet. Å lese, bruke og diskutere "Trygge toppturer" er å lære trygge toppturer.

Far vel og Trygg vinter!

Boka kan kjøpes her


lørdag 9. april 2016

"Normalruta"

Vi har vel alle et forhold til den såkallte normalruta. Bevisst eller kanskje helst ubevisst. Alt som er normalt er jo oftest plankekjøring. Enkelt og greit. Slippe og tenke. Bærre peise på. Men er det det. Når det kommer til toppturer?

Wikipedia sier om normalrute: Normalrute er den mest brukte opp- og nedstigingsruta for ein fjelltopp. Til vanleg er dette enkle og lette ruter, men ikkje nødvendigvis den aller enklaste. Teknisk enklare ruter kan ha ulemper som at dei kan vere meir strevsame å gå, er mindre tilgjengelege (td. meir komplisert anmarsj) eller utset klatraren for høgare objektive risikomoment (steinsprang, snøskred ol.) slik at ei anna rute blir mest brukt og dermed får nemninga «normalrute»"

"Den mest brukte" ruta er vel enn betegnelse vi alle har et nært forhold til.  For de av oss som går på såkallte "vanlige" toppturer, kan vi vel telle på få fingre hvor mange ganger vi ikke har fulgt "normalruta".  Ofte representerer den nok selvsagt en grei og trygg vei for å komme seg til topps.

Men. Det kan være et eller flere men. Risikomoment kan være tilstede, men som vi kanskje ikke er klar over og ikke har fått med oss.

Er vi f.eks klar over at det som idag som nok for de fleste fungerer som "normalruta" til Skitntinden på Kvaløya flere steder går i skredterreng både når det gjelder potensielt løsneområde og utløpsområde.

Første sted er når vi begynner oppstigninga etter Kattfjordvatnet der det i dag er hogd ut trasè i skogen. Her beveger vi oss hele veien i skredterreng.

Rødstiplet= uthogd trasè. Heltrukken: potensielt løsne- og utløpsområde 
 
Vår store familiaritet med det nære og det kjære som vi besøker ofte og som alle dager så langt  har brakt oss glede og lykke kan representere ei mental felle for oss. Det kan medføre at vi pakker bevisstheta godt nedi sekken når det gjelder å se situasjonen og terrenget slik det virkelig er. Men en dag er kanskje snøforholdene helt annerledes enn de noen gang har vært. Og terrenget er fortsatt skredterreng som det alltid har vært.  Så da....

Neste gang vi skal på tur og har planlagt å sporlegge den såkalte "normalruta" skal vi kanskje sette oss ned og lese tekten og studere kartet en gang til. For det kan jo være at ruta inneholder noen litt unormale elementer som vi faktiske ikke har vært klar over, men som kan være viktige. Livsviktige!

For mange av oss handler det om tid. Eller mangel på tid. Til å se "normalruta" slik den egentlig er.

Så la oss neste gang bruke litt "unormalt" lang tid.  Når vi skal planlegge toppturen langs "normalruta".

Ski Heil!

Av Espen Nordahl





 

søndag 13. mars 2016

Litt sosial bevisstgjøring skader vel ingen

Med dagens sosiale mediahverdag har livet på mange måter blitt så veldig mye enklere. Også det å få tak i skikompiser eller-kompisinner til private turer.

Meldinger ala denne dukker jevnlig opp på diverse toppturrelaterte grupper på Facebook:
"Hvis noen andre har fri i morgen og tenker seg over 1000 meter, så kan dem få være med meg på tur i morge. Kjører fra byen fra morgenen av"

Turlivet er en sosial greie. Vi skal selvsagt utvikle areaner for å kunne dele de gode opplevelser. Men kan det være et relevant betimelig spørsmål å spørre om det er det samme hvem vi deler gledene med. Kommer vi til de sosiale relasjoner på bekostning av en sikkerhetsrelatert buffer.

Ferdsel i brattere skredutsatt lende er en sosialpsykologisk greie. Vi er en del av et felllesskap der opplevelsen blir et resultat av ståstedet til alle som tar del.  Hvor viktig er da å kjenne de vi skal på tur med? Kjenne de ordentlig.

Etter hvert kommer vel en del av oss i toppturmenighetene i kontakt med 3 x 3 filtermetoden. Werner Munters plattform for å strukturere alle elementene i planlegging og gjennomføring av turene våre. For å bevisstgjøre oss hva som er viktig tenke gjennom. 

Snøskredtriangelet kjenner vi vel forhåpentligvis også. Der faktor terreng er relativ enkel å forholde seg til,  vær er sånn litt vanskelig og snø er vanskelig. Mens mennesket er og blir den store utfordringa.

Så hvordan kan vi forholde oss til det vanskeligste punktet mest mulig håndterlig og kunne utvikle det til bli et positiv element i et tryggere toppturliv.

For meg handler det om god kjennskap til de jeg skal på tur med og samspillet med disse. Det handler om å ha samme risikoaksept.  Det handler om å planlegge godt og gjennomtenkt og være enige om plan A. Om å ha en plan B hvis terrenget ikke stemmer med kartet når vi kommer ut. Det handler om å kunne kommunisere på et nivå og med et språk alle forstår. Og det handler ikke minst om å vite at skjer det noe dramatisk noe er vi alle i stand til å handle korrekt. At vi i ytterste konsekvens er i stand til å lokalisere og grave oss frem. Tidsnok.

Jo, dette blir en delvis ekskluderende inngang til toppturlivet. Der du kanskje gir avkall på ei mer romslig sosial ramme fyllt med mange nye vennskap. Med mye glede og positivitet til å krydre et godt liv. Som også selvsagt er veldig viktig. Uten venner og vennskap, intet godt liv.

Men søndag 19.januar 1998 endret så mye. Hardt og ubarmhjertig. Da vi nesten mista Bjarte i skredulykka på Kvaløya innså jeg at toppturlivet mitt aldri ville bli det samme. Alle våre svakheter og rasjonelle mangler ble så tydelig avkledt at det bare måtte få følger. Den nakne sannhet fra da har jeg levd med siden. Bildesatt av den ene skistaven som sto igjen i snøgropa etter at vi hadde klart å få gravd frem Barte i live.

Den søndagen innså jeg så tydelig at det heretter ville bli andre kjøreregler på hvordan jeg kom til å planlegge og signere mine skispor i fremtiden.

Livet er skjørt. Grenseoppgangen mellom liv og død kan være malt med tynn pensel. Jeg ønsker fortsatt å få lov å leke på den siden i lekegrinda som er farget gledesgrønt.

Mens toppturhverdagen er på så mange måter blitt så mye enklere for oss alle, er den samtidig blitt mer sammensatt og med mange flere fasetter å bevisstgjøre  og forholde seg til. Ihvertfall for noen av oss.

Men uansett; fortsatt har jeg gleden av å få signere snø og fjellsider og få oppleve nye horisonter sammen med gode venner. Gamle og nye venner.  Den gleden vil alltid leve. Bare på en litt anna måte enn den gang da.

Og kanskje bør vi alle tenke gjennom en gang til hvordan vi forvalter våre toppturer i forhold til planlegging og gjennomføring.

Litt sosial bevisstgjøring om hvem vi drar på tur med skader vel ingen!

3 x 3 og Ski Heil!







Av Espen Nordahl



tirsdag 8. mars 2016

Flere folk, nye tanker, andre valg

Tankene begynte å spinne igår....
Nordlige Stubai Alpene, Østerrike 7.mars 2016
To skikjørere tar seg forbi skredforbygninger og ut i ei fjellside på over 40 grader og løser ut skred.  Skredet tar på sin ferd nedover  med seg ei gruppe med fire skiturister som er på tur i lag. En spanjol omkommer.  En person som var på feil sted til feil tid..eller

Men de strekker seg også noen år tilbake...til de kjente nære lekegrinder....
Store Kjostinden, Lyngen 13.oktober 2007
Vi husker nok mange den utrolig tragiske skredulykka på Store Kjostinden i Lyngen 13.oktober 2007.
Det bratte fjellet som var i ferd med å opparbeide seg klassikerstaus hva gjelder toppturer i Lyngen. Ingen anmarsj, rett opp rett fra fjorden, ofte god snø, fantastisk miljø og bratt. Bratt ja. Veldig bratt. Eksponert i skredterreng hele veien fra første stavtak og nesten helt opp til varden på toppen.

Her finnes ingen trygge alternative rutevalg. Her er ikke terrenggfaktoren din gode venn. Naturen har få vennskap å tilby deg i dette terrenget. Bare utfordringer. Med  snøen som den største. Så her er det store spørsmålet hvordan du forvalter det forholdet. Og denne aktuelle dagen var utfallet også styrt av hvordan flere andre mennsker forholdt seg til denne utfordringen Alle ble en del av et risikovurderende konsekvensfellesskap. Som på Store Kjostinden fikk fatale konsekvenser.

Det var mange på tur. Spredt ut oppover hele den 1500 meter høye oppstigninga. I flere ulike grupper.

Så skjer det. Det løses ut skred høyt oppe som på sin vei nedover tar med seg og begraver flere. Noen ender på ei hylle i bratt renne. Takket være heroisk innsats blir de som ble begravd lokaliserte og gravd frem i live uten store fysiske skader. Ingen omkommer.  Vedkommende som endte på hylla får skader som gir mén som må leves med videre i livet.

Alle overlevde heldigvis,  men to tragiske hendelser.

Og utviklingen har gått videre siden 2007....
Nye tider
For de av oss som har levd ei stund vi husker de dager for lenge sia da det var færre av oss. På topptur. Da vi hadde full oversikt over hvem som hadde gått over Jiekkevarri. Da leken på Kattfjordeidet først  startet i mars da sola begynte å varme. Da vi befant oss spredt utover fjellene.  Da de få spor bare ble lagt langs de vanligste veiene til toppene. Da skred og skredfare var noe som sjeldent var tema. Vi hadde stort sett fjellsidene for oss selv. Så konsekvensene av våre handlinger var det stort bare vi selv som ble en del av.

Det har endret seg ja.

Idag må vi ta andre hensyn. Hensyn som strekker seg både oppover og nedover. Vi er ikke lenger alene i fjellene. Topptur er blitt en stor folkesport. Et internasjonalt fargerikt fellesskap med hjemstedsadresser verden over.

Folksommere tider krever nye verktøy
De nevnte er bare to av flere eksempler som illustrerer på at det gjennom de senere år har vokst frem nye scenarier i fjellet.

Og gjennom sosiale media får vi nesten daglig servert bilder som får meg til å tenke mitt. Stadig flere folk ute på på tur, spredd oppover og nedover snørenna....

Det er blitt folksomme tider. Det er blitt ei setting som stiller nye og andre  krav til hvordan vi tilnærmer oss og  gjennomfører våre ferder i brattere vinterfjell. Vi kan ikke bare tenke egoistisk. 

Så det er ikke bare klimaet som gjør at vi muligens må oppdatere vår mentale verktøykasse når det gjelder vår oppførsel på tur. Hvilke vurderinger vi må gjøre før og underveis på tur. Vi kan ikke ene og alene tenke at vi er ansvarlige for bare oss selv og vår isolerte opptreden i fjellet. Vi må i dagens toppturhverdag også forholde oss til alle de mange andre. De om er nedenfor oss og de som befinner seg over oss i fjellsiden.

Så da må vi kanskje gjøre valg som overhodet ikke sto på menyen i de gode gamle dager. I 2016 må vi kanskje i ytterste konsekvens kort og greit bestemme oss at med de forholdene vi har idag går jeg ikke på det fjellet. Langs den ruta.  Det er for populært. Det vil være for mange folk der. Der det vil være for farlig. Konsekvensene hvis noe skjer kan bli for fatale. De tankene tenkte vi overhodet ikke den gang for 30 år siden. Da vi var så få.

Men idag handler det om flere folk, nye tanker og kanskje andre valg.

Godt valg. Sikkert valg. Men Ski Heil!



Av Espen Nordahl









lørdag 5. mars 2016

En telefon fra dødsriket

Det er kommet veldig nært den siste tiden. Nærmere enn noen gang. Forholdet mitt til snø. Til skred. Og til mennesker. Gjennom min nye jobb lever jeg nå i en mer utviklet intimitet inn mot dette forholdet.  Det er blitt så mange flere og tydelige og nære fasetter. Selvsagt er de fleste fylt av glede. Men også av alvor. Kanskje mye mer alvor. Av kjærlighet. Det intense. Det uvisse. Mest det uvisse. Satt opp mot vissheta. Vissheta som er det vi søker etter, leter etter, men som vi nok aldri vil finne. Eller finne ut av.  Helt og fullt. For her er ingen 100% visshet. Vi vil måtte leve med uvissheta. Skal vi drive på ute i den vinterfulle naturen vil vi alltid måtte forholde oss til et noe vi aldri kan få helt kontroll med. Det som skjuler seg nede og under den der snøoverflata. Det vil alltid holde på deler av sine hemmeligheter. Alltid. Vi kan med hardt arbeide jobbe oss frem til mer visshet. Men aldri all.  Alltid vil det være det noe. Det noe uvisse. Som vi kan føle og oppleve. Men som vanskelig kan kvantifiseres. Det vi kaller risiko.  Som vi alltid må ta med oss når vi skal ut og opp. Vi alle sammen.

Det toppet seg seg da jeg fikk en telefon for ei kort stund siden.  Fra en av mine gode og mest åpenhjertige venner.  En telefon fra dødsriket. -Jeg omkom nesten i snøskred!! Jeg skulle vært død!

Begravd under en og en halv meter med snø. I ei terrengfelle. Redda av redningstjenesten. Etter en halv time under snøen. Med like over 30 grader i kroppstemperatur. Joda gode venn du skulle statistisk sett vært død.

Historien han fortalte var sterk. Så uendelig sterk. Den sitter enda i ryggmargen. Gir meg enda frysninger. Blandet med mine egne erfaringer fra tilsvarende settinger.

-Det som tilslutt sto som den siste tanken min da jeg så døden rulle inn bak øyelokkene var at jeg  aldri mer skulle få se mine kjære igjen.  Aldri. Jeg skulle dø.

Jeg har alltid valgt ikke å ha døden som et punkt høyrt opp på lista når vi snakker om livet og utfordringene i vinterfjellet. Jeg har valgt å fokusere på alt det positive. På gleden. På leken. På samspillet med gode og nære venner. På at etter hver eneste tur så skal vi komme hjem igjen. For det er jo det det handler om. Et godt og positivt liv. Et langt godt liv. Hele livet.

Men jeg må nok innse mer og mer. Skyve det tydeligere frem i hjernebarken.  At dette faktisk kan være en lek med døden i sekken. Det vi holder på med. For oss alle.  Døden vil alltid være der som den ytterste konsekvens. En plass der ute. Der oppe. Der nede. Som kan gjøre at vi en dag ikke kommer hjem. Til våre kjæreste.

Men jeg har også innsett at dette handler om forebygging.  Etter hvert nå innser jeg det så enda mye mer og tydelig. Det handler om å ha trua på oss mennesker. At vi faktisk skal kunne bli i stand til å ta og gjennomføre rasjonelle avgjørelser og handlinger. De rette handlinger.  Den trua skal ingen få ta fra mæ. Aldri.

Så vi må bare fortsette å jobbe på. Alle sammen.  Å utvikle og utbre den fantastisk flotte dugnaden vi har starta på med å bevissgjøre oss selv det forebyggende aspektet tilknytta ferdsel i potensielt utsatt snøskredterreng. I alle sine fasetter og nyanser. Vi ser at det hjelper. Tegnene gjennom denne vinteren er så tydelige.

Så.

Takk min gode venn. Takk for at jeg atter skal få møte ditt lune gode smil. Dine varmende kommentarer.

Og takk for din utrolige åpenhet. Jeg er sikker på at din historie når den kommer ut er fyllt av innsiktsfulle ord til ettertanke. Til læring. For vi må lære av hverandre. Ingen bok kan på samme måte formidle det menneskelige rundt dette. Det kan bare mennesket selv. I all vår åpne ærlighet.

En åpenere kultur rundt dette er veien til læring. Læring er veien til nye tanker. Tanker er veien til endret adferd. Slik at vi skal kunne handle rett. Til syvende og sist handler det å unngå å løse ut og bli tatt av snøskred i de aller aller fleste tilfeller om meg og deg. Om våre handlinger. Våre samhandlinger.

Så la oss alle heve stemmen og komme ut med vår historie.

Snøskredvarslingen i Norge ønsker å få inn mange flere rapporter fra hendelser. Vi vil så gjerne høre din historie! Gå inn her og fortell den!! 

Den kan hjelpe andre! Den kan redde liv!

 

 


Av Espen Nordahl








fredag 15. januar 2016

La oss prate litt..

Glede i Tromsø. Glede hos skifolket. Krokenanlegget har fått snøkanonene igang igjen. Tromsø kommune har tatt over drifta og store planer er sporet ut for hvordan Tromsø Alpinpark skal bli den lekegrinda verdens toppturhovedstad fortjener.

Men det gikk ikke lang tid.  Malurtet i champagnen. Skred i Djevelberget. Atter en gang. Utløst av noen skikjørere.

"Noen fant det for godt å gå utenfor de oppmerkede og trygge løypene - og utløste et skred. Dette bør ikke forkomme da det kan bli forferdelige konsekvenser! Når slik skjer må bakken stenges for alle med umiddelbar virkning, og vi må involvere politi og myndigheter. Vær så snill og tenk på din egen, og andres sikkerhet når bakken brukes. Vi håper ikke dette skal skje igjen. Vi har ingen gjester å miste."
Var meldinga fra Tromsø Alpinpark. 

Selvsagt bør ingen av oss utløse skred. For da kan vi dø. Enkelt og greit. Ingen av oss ønsker da å dø.  Men å sende politi og myndigheter på oss tror jeg ikke hjelper mye i denne konteksten. Å sette opp et skilt tror jeg heller ikke har den store effekten. På noen ja, kanske. Å stenge området; ja. Men er det praktisk mulig over tid og er det ønskelig. Og det finnes alltid en annen bratt skibakke og utforske der det ikke er noen myndighetspersoner som sier fra.

For det vi egentlig ønsker er jo at ingen skal omkomme i snøskred.  Ingen steder.

Men  tilbake til Kroken. Fortsatt vil nok skispor søke ut mot og ned Djevelberget. Det må vi bare leve med.  Men vi kan gjøre noe med det. Slik at vi på sikt forhåpentligvis kan leve med færre skispor ut i bratthengene. Færre utløste snøskred. Færre omkomne. Kanskje ingen...! Verken her og eller der.

Men det krever en innsats. En human sådan. En kontinuerlig en. Hele livet. Fra deg og meg.
For det handler om mennesker.  Ikke om et skilt eller politi. Dette handler om vår tilnærming til en aktivitet som blir stadig mer og mer populær. Som er viktig og betyr mye både i et godtliv- og i et  større folkehelse- og samfunnsmessig perspektiv. Å være ute og leke på ski er sunt for kropp og sjel. Det gjør oss glade og i godt humør og gir mening med livet. Tur- og aktivitetsminner er skapt for å nytes og deles; ved kafebordet over koppen eller glasset, ved middagsbordet, når du står i sportsbutikken sammen med gode venner oppildnet av dagens skiopplevlse og bare må kjøpe litt breiere ski  og som det siste du husker før søvnen tar deg. 

Alt som følger etter en skredhendelse er så konkret å forholde seg til.  Det er der og da i all sin tydelige grusomhet. Forebygging er derimot langtfra konkret. Det er noe diffust, noe som ikke kan kvantifiseres i hvitt eller sort. Nesten totalt umålbart.  Forebygging blir det sarte menneskets forsøk på å systematisere bevisstheten rundt våre egne oppfatninger, våre vurderinger og avgjørelser. Slik at vi tilslutt klarer å effektuere alt dette ut i den rette handlingen som gjør at vi kan få lov å komme tilbake også neste dag. Med smilet om munnen. I live. Med skiene på beina. 

Å forebygge er å tilegne seg kunnskap og erfaring, en livslang prosess som må medleves i alle våre mil med skispor. På hver tur. Gjennom hver time med lek og gjennom diskusjonene, oppsummeringa og erfaringsutvekslinga før og etter..

Så kanskje aller mest skal vi neste gang ta oss tid i Kroken til og prate. Der og da. Diskutere litt. Om skred og sikkerhet. Både med de som kjører utafor Djevelberget og de som kjører i.  Både vi som er gjester og de som jobber der. Det kan være mye å lære gjennom en god prat. For alle.

Så la det ikke være en politimann eller en annen myndighetsperson, hvem nå det skulle være,  som  skal styre våre valg og handlinger. La det bli oss selv. For det er våre liv. Det er vårt ansvar å ta vare på oss selv i denne settingen.

Så når vi i morgen går av heisen på toppen i Tromsø Alpinpark da tar vi ansvar for våre egne ve og vel. Da vet vi hvor vi skal kjøre ned, og vi legger sporet der vi har bestemt oss for. Basert på en vel gjennomtenkt og gjennomdiskutert tanke-, vurderings og diskusjonsrekke og risikovurdering.

Men neste uke Neste uke kommer nye dager. Nye turer. Nye opplevelser. Med kanskje endrete forhold og utfordringer. Så vi må bare fortsette å prate. Vi må alltid ta oss tid til en prat.

Sånn for sikkerhetens skyld.







Av Espen Nordahl