fredag 25. september 2020

Idag tenker jeg på Bjarte

Hvert år når sesongens første utgave av skimagasinet Powder dumper ned i postkassa tenker jeg på Bjarte Alvik. Min gode venn.  Kanskje kan jeg takke han for at jeg er i live idag.

Snøskredulykka på Styrmannen på Kvaløya 18.januar 1998 viste i all sin vakre brutalitet at det hvite vakre friluftslivet brått kan bli totalt svart. 

"Å overleve et snøskred handler om ikke å bli tatt av et snøskred"! Da jeg kom ned fra den skituren var livet mitt endret! 

Tilnærmingen til snøskredutfordringene i Norge er også endret. Det er en annen hverdag idag enn det var den vinterdagen i 1998.  

Vi har tilgang til så mye mer informasjon. Vi har fått snøskredvarsler. Som er et fantastisk hjelpemiddel. Det arrangeres flere skredkurs, skredworkshops, skredseminarer++.  Det skrives mer i magasiner, tidsskrift og på sosiale medier. Bevisstheten om snø og tryggere ferdsel har nådd høyere høyder.

Vi er blitt et gedigent toppturfelleskap med en åpenhet og et brennende ønske om å dele kunnskap og erfaring med hverandre. Hvordan gjøre toppturlivet tryggere.

Men. Vi må være ydmyke. Innse at det er mye vi ikke kan. Det meste er opp til oss selv. Vi kan styre lyset og vi kan unngå mørket.

Snøen har falt mange steder. Vinteren er på vei. Skimagasinene likeså. Så i dag er kanskje dagen til å begynne den mentale innkjøringen til hva som venter og forventes. Av meg selv og av mine turfrender.

Bjarte overlevde. Jeg lever fortsatt. Og klarer fortsatt å nyte skiliv mitt. Men det krever en innsats. 

Vi må ta beslutninger. Gjøre valg. Der du noen ganger må velge bort noe. Ikke alltid like lett. Men det blir ikke så vanskelig. Når det handler om å kunne leve et langt godt liv.

I snøen til fjells eller i godstolen med kaffekoppen og sesongens første utgave av Powder.

I takknemlighet. 

Til god helse og et langt liv. 

Til Bjarte.



torsdag 4. juni 2020

Mer kjøtt og blod


«Slik kan vi unngå ein ulykkessommar i fjellet» var overskriften nylig i en sak fra Vestlandsforskning der de sier «Berre eitt grep har vist seg å vere effektivt: Å få informasjon og råd ansikt til ansikt frå fjellvakter av kjøt og blod. Slike ordningar er i dag på plass i Trolltunga-området, ved Nigardsbreen i Jostedalen og over Besseggen.»

Og videre: «Vi finn at den personleg retta informasjonen, og ikkje minst samtalen mellom fjellvakter og fotturistar, blir langt meir målretta enn skriftleg informasjon. Ikkje minst for turgåarane som har størst behov for råd – dei som manglar innsikt og utstyr, har svak fysikk, eller vil gå til feil tid. Denne gruppa les aller minst på skilt og nettsider. Anten er dei ikkje merksame på åtvaringane, eller dei vel å oversjå dei fordi dei reknar seg som meir fornuftige enn andre turgåarar.»

Her er mye interessant som også kan overføres til vinterutfordringer i forhold til ferdsel i skredutsatt terreng.

Kort oppsummert: Den menneskelige kontakt og personlige involvering er viktig for å oppnå best resultater! 

Vår fantastiske informasjonsdatabank varsom.no gir oss sine daglige oppdaterte snøskredvarsler. Varslene har hatt effekt på vår ferdsel i vinterfjellet. Vi er blitt flinkere.  Vi er blitt mer bevisste. Vi har endret adferdsmønster. Men vi kan bli enda bedre.

Skredvarslene er i utgangspunktet død kunnskap. Som må aktiveres mentalt for å fremstå som meningsfull informasjon. Til bruk i ei praktisk tilnærming til utfordringene de skal hjelpe oss å leve i. 
Vår elskede PC- eller mobilskjerm er et viktig verktøy for å få tilgang til informasjonen. Men med overnevnte forskning som bakteppe må vi kanskje supplere iPhone, Samsung, Dell og Lenovo med Turid, Kari, Ola og Anders. Tenke mer aktiv kunnskapsformidling. I direkte møter mellom mennesker. 

Det kan skje på parkeringsplassene i Håkøybotn og på Kattfjordeidet utenfor Tromsø, i kafeene på Lyngenfergene og tilsvarende sentrale møteplasser for toppturfolket. Her skulle "skredvakter" vandret rundt og prata med folk. Det hadde vært noe det.

Tanken og ideen er god. Men i praksis. En utopi. Umulig å gjennomføre. Koster for mye. For liten effekt. Ikke verdt innsatsen. 

Så da så.

Men.

Jeg er uansett sikker på at det personlige engasjement er veldig viktig. For å bidra med mer tyngde i formidlingen og dermed kunne hente ut en enda større gevinst. Kanskje mer enn vi tror. 

Det beste er face to face møteplasser som nevnt over, men det kan også være gjennom måten vi pakker ut aktuelle budskap når vi deler informasjon på sosiale medier. Ikke bare del. Få mere kjøtt på beinet. Ramm det inn med en personlig kommentar, gjerne litt humørfylt, som pirrer interessen, følelsene og engasjementet slik at budskapet kanskje trenger lengre inn. Til en erkjennelse. Av at dette faktisk angår meg. Dette må jeg lære mer om.

Veien til mannens hjerte går gjennom magen, heter det. Lett omskrevet variant i denne settingen blir da; veien til hjernen går gjennom hjertet.

De aller fleste skredulykker skyldes menneskelige feil. Mennesket er dermed også veien til løsningen.

Vi må mobilisere kjøtt og blod enda mer i vår felles streben etter det trygge toppturliv!

Involver oss mere for å utvikle oss til det bedre.