mandag 17. desember 2018

Samarbeid med XXL - utstyr og kunnskap hånd i hånd


I fjor kom vi i Midnight Sun Mountain Guides inn i en positiv dialog med XXL om å kunne få bruke deres store nettverk med utgang til mange aktive og potensielle aktive brukere av fjellet til å formidle ut kunnskap gjennom kundeavis, nettside og arrangement. Om tryggere ferdsel i vinterfjellet.

XXL er utstyr. Og utstyr er viktig. Skredsøker, søkestang og spade er obligatorisk utstyr på topptur. Men den eneste 100% sikre måten å overleve et snøskred er ikke å bli tatt!! Derfor er vi storligen  takknemlig for også i år å få komme til ordre gjennom deres kommunikasjonskanaler til å formilde ut ord og tanker om tryggere ferdsel.

Det er viktig at alle aktuelle aktører står sammen i innsatsen mot målet om at ingen skal omkomme i snøskred. Så en stor takk til XXL for et forbildelig samarbeid!

Her er årets ord og tanker slik det fremkommer i kundeavisa uke 51 og på deres nettside under Tips om tema Ski; "Trygg på tur i skredterreng"




tirsdag 9. oktober 2018

Sjekker du damer?

Neida, det er egentlig ikke på en måte damer dette innlegget skal handle om. Det skal handle om nødvendigheten av å sjekke utstyret. Til både damer og menn. Skredutstyret.



Denne bloggen har fokus på det forebyggende ja. Om å unngå å løse ut og bli tatt av snøskred. Det er det det eneste 100% sikre for toppturfolket for å kunne leve lenge og godt i vinterfjellet.

Men vi mennesker er iscenesatt med ulike tilbøyeligheter.  Blant annet i våre handlingsrom til ikke alltid å opptre rasjonelt i enhver situasjon.  For eksempel når nysnøen ligger dyp; sola skinner fra blå himmel; lenge siden vi har vært på ski; toppen vi aldri har vært på ligger så nær; når vi skal imponere dama; når Instagram eller Facebook venter på eksponeringer eller når vi rett og slett gjør gale vurderinger.

Da hender det at vi lar oss rive emosjonelt med, glemmer beslutningskonsensusen i gruppa, legger sporet ikke helt etter planen og fatalitetene kan skje.

Som i ytterste konsekvens medfører at da ligger du kanskje der, begravd under en meter snø. Klarer ikke å bevege en tøddel av en kroppsdel. Helt prisgitt at turvennene dine, som forhåpentligvis ikke ble tatt av skredet, er i stand til å iverksette en effektiv kameratredning.

Det er rammen for hva disse ordene egentlig skal handle om. Kameratredning! Å kunne lokalisere og klare å grave frem dine frender som ligger begravd i snøskredet. I live.

15 korte minutter har du statistisk. Forutsatt at den begravde er i live når skredet stopper. (1 av 4 er faktisk ikke det).   For å klare det er du avhengig av de tre SSS; sender/mottaker, søkestang og spade (som du og dine turfrender selvsagt alltid har med dere på toppturen!!)( ASSS!! - Alltid skredsøker, søkestang og spade)

Så er det dette med utstyret. Skal man lykkes med ei effektiv kameratredning må det fungere. Som jo i mange andre sammenhenger.

Har du øvd på å sette sammen søkestanga? Eller spaden? Vi har eksempler på søkestenger som ikke har vært i bruk på ei stund at wiren "plutselig" er blitt defekt. Låsemekanismen som ikke lar seg låse.  På spader der låsemekanismer også er kaputt. Ikke brukandes.

Veldig greit at slikt blir oppdaget før du står der og har dine usle få minutter på å få gravd frem kameraten din. (Og tiden går fort!) Så sett sammen søkestanga og spaden før sesongen og se at du får det til og at utstyret har full funksjonalitet. (Effektiv utgravingsteknikk er også lurt å lære seg.) (Førstehjelp på skredutgravde også!)

Men sist eller først og kanskje aller viktigst; fungerer sender/mottakeren din. Livsnerven for å kunne lokalisere helt skredbegravde raskest mulig. (Har du forresten husket å skifte til nye batteri før sesongen starta?)

Og viktigst. Mens sesongen pågår. Gruppetest. At sender/mottakerne til alle fungerer. Dette uttrykket som skal være så langt fremme i bevisstheta hos alle toppturister at det blir en fast rutine å gjennomføre. Hele vinteren. Hver gang du og dere er klare for tur. Gruppesjekk. Alltid. AG.

Så da er da det STORE spørsmålet; sjekker du og dere og vi at sender/mottakeren fungerer før turstart?

Etter siste vinter å ha tatt et par uformelle overblikk på en av Tromsøs mest populære utgangspunkt for topptur, tror jeg at med stor grad av sikkerhet kan påstå at det er de færreste som gjennomfører gruppesjekk før tur.

En sender/mottaker handler om elektronikk. En tekniske innretning. Som kan gå i stykker. Slutte og fungere. Kort og greit. Og da er den til ingen hjelp.

Den dagen da ulykka er et faktum. Da handler livet om at dette utstyret fungerer. (og selvsagt at du kan bruke det).


Så oppfordringa inn mot og gjennom kommende vintersesong (og alle de påfølgende) blir. Sjekk både damer og menn.

Gjennomfør gruppesjekk av sender/mottaker før tur. Hver gang.
 

Alt om gruppesjekk kan du lese på varsom.no HER!





Så når vi i vinter møtes i sporet og spør hverandre; - Har du og dere gjennomført gruppesjekk idag skal vi alle svare: JA det har vi!!

Er vi enige om det!! AG.

God tur!







fredag 8. juni 2018

Gule menn. Røde menn. Grønne menn. Eller lilla kvinner.

Jeg har i mange år tilbrakt noen morgentimer i uka på et spinninsykkelsete på et treningssenter i Tromsø.  Bastard Sons of Johnny Cash, svette, sure lår og melkesyre. Men innimellom pulsdragene tid til spennende observasjoner ut mot et gangfelt med tilhørende trafikklys.


Observasjoner som har gitt meg en del kunnskap om menneskets forhold til dette trafikklyset med tilhørende vei. Interessant erfaring som kan overføres til andre sider av livets ferd.

Som for eksempel på snødekte fjellsider.


Utgangspunktet for disse betraktningene kan egentlig være når som helst på dagen. Men det trer tydeligst frem tidlig på morgenen. Sånn rundt klokka seks syv. På den tiden av døgnet da det ofte er stille i trafikken. Minutter mellom hver bil.

Mange av de få sjeler som ferdes ute i en sådan morgenstund ser ut til å være i en molltilstand tonesatt av en påtrengende lengsel tilbake til dyna.  Når et slikt individ nærmer seg veipasseringen ser vedkommende ut til å ha et fjernt forhold til handlingsutførelsen. En tilnærmet automatisk fraværenhet.

Mange er forsynt med et øretelefonbehengt hode, lett lenende forover, ofte gjespende og med et fraværende fokusert blikk ned i displayet på mobilen. Hånda kommer frem, trykker på lyskryssknappen, venter sine sekunder, får med seg i side- eller toppsynet at rød mann blir gul mann, blir grønn mann. Og så krysses veien.

Under hele denne seansen og i god tid før og etter har ingen bil vist seg i siktbar nærhet.


Selvsagt i utgangspunktet helt "etter boka" om hva man har lært om fargete menn i en sådann setting. Vei med lyskryss betyr at man skal passere over når grønn mann viser seg.

Men. Sånn rent formelt.  I trafikkreglene står det: “Rødt signal betyr at gående ikke må begynne kryssing av kjørebanen hvis dette vil være til hinder for kjørende, eller innebære fare".  Med andre ord: Hvis det ikke er til hinder for kjørende eller ikke innebærer fare, da er det ikke forbudt å krysse på “rød mann”.

Så da. Har man oversikt over situasjonen før man sporer inn kan veien krysses uten å skjenke trafikklyset en tanke.

Så da er det store spørsmål.
Hva er så den optimale løsning sett i en større handlingssammenheng? Følge barndommens læresetninger om grønn mann er gå mann-tilnærming.

Eller.  Investere den energien og interessen som trengs for å heve blikket, få oversikten og konkludere med at her og nå er faktisk den mest funksjonelle praktiske løsning å passere uten å trykke.

Vanskelig og si.


I et litt større bilde handler dette om å kunne være skikkelig medlevende i situasjonen.  Kunne optimalisere sitt forhold til tilstedeværelsesrommet av tanker, ord og handlinger.

Som også kan være overførbart til alle veiene som skal krysses når vi skal ut på skitur. Alt hadde selvsagt vært så mye enklere om vi hadde hatt våre trafikklys der også. Trykke på knappen, vente til vi får grønn mann og bare gå.

Og de finnes da der i sine ulike innpakninger.  I terreng under 30 grader; grønn mann! Gå. Drønn og skytende sprekker og bratt terreng; rød mann. Stopp.

Men så er det alle de andre settinger og situasjoner. Som jo utgjør de fleste.  Der de gule menn spankulerer omkring. Over noe grunt eller dypt begravet nede i snødekket. Eller etter at vinden har ult og snøen har falt.

Da handler det om å være ekstra situasjonsfokusert. 
På de viktige elementer i helhetsbildet. Bruke de hjelpemidler vi har tilgjengelige i vårt mentale verktøyskrin. Slik at vi kan gjøre de nyttige observasjoner, ta de gjennomtenkte vurderinger som gir oss de optimalt tilpassede handlinger i situasjonen.

Så da må vi bare trene. Og øve. Mye. Både her og der.

Situasjonsbestemt læring. Tenk litt på det neste gang du skal inn i et stevnemøte med gule, grønne og røde menn. Kanskje kan du bytte ut den grønne mannen med den røde...

Men aller helst burde vi satse mer på lilla kvinner.... De er nok de beste veiviserne!











fredag 1. juni 2018

Da blogger vi ut "Snøskred - Nei takk!" kampanjen 2018

I vinter har "Snøskred - Nei takk!" kampanjen fokusert på forebyggende ord og tanker gjennom blogging.

Maria Leganger og Esben A. Nilssen vant hvert sitt blogg stipend på kr.5000,- for å dele sine ord og tanker for et litt tryggere liv der ute og oppe i snøen.

Nå er mission completed. Vi takker Maria og Esben så utrolig mye for sine flotte bidrag.

Alle blogginnleggene kan leses her

Og en STOR takk til Fri Flyt for at vi har fått publisere alle bidragene hos dem!!!

Så da går gutta i Midnight Sun Mountain Guides i tankeboksen for å tenke ut hva vi skal finne på neste vintersesong for å fokusere på tryggere ferdsel i vinterfjellet.

So long. Lev vel. Nyt sommeren. Bygg opp glede til en ny vinter. Sammen med gode venner.