Jeg husker den gang da skredfaresymbolet lyste mot oss fra fra værmeldinga på fjernsynsskjermen. Det betydde at det skulle blåse mye, snø mye og temperaturen stige raskt. Da visste man at helst skulle holde seg inne. Og det var liksom helt greit det. Idag er det liksom ikke helt like greit. Ingeting er like greit nå som da.
Verden har gått mye fremover siden de dager. Nå er det andre varsler som gjelder.
Og nå er jeg blitt en varsler. En skredvarsler. På varsom.no
Fem dager i strekk, helga med. Sittende på et kontor fra kvart over fire om morran til fire om ettermiddagen. Sammen med tre andre likesinnete spredt ut over vårt langstrakte land skal jeg lage snøskredvarsel for de mest traffikerte og brukte områder i vårt kjære fastlands fjellNorge. 23 områder i nord og sør. Der man i løpet av en arbeidsdag skal utarbeide vel kvalifiserte prognoser for skredfaren neste dag. Varsler som på sett og vis kan være med på å styre hverdagen til en god del mennsker. Et ansvar.
Dagene har vært som maratonløp. Som å sitte i ei mental badstu. Med fokus og konsentrasjon stirrende på en PC skjerm for å kunne sette sammen all den informasjonen som er tilgjengelig når det gjelder vær og snø . Via datamodeller. Lenge leve datamodeller. Men viktigst av alt, via observasjoner. Observasjoner fra folk. Observatører. Prate med de.
Folk ja. Du får litt tid til å la tankene vandre et kort øyeblikk. For dette handler mest om folk. Om levende mennesker. Absolutt mest. Det handler om livet, å kunne få leve det gode liv. Men det kan også handle om døden. Tenker jeg. Den ubarmhjertige død. Som kan ramme. Hardt. Brutalt.
For så. Pang! Lørdag morgen. Stort snøskred i Longyearbyen. Ti hus rammet. En savnet. Flere skadet. Fan. Meninga med livet ble plutselig plassert på den andre siden av hvitt. Du rives ut av di lille boble. Ditt lille bidrag til verdesmaleriet får plutselig en helt anna farenyanse.
Skredvarsling. Varsle skred. Hindre skred. Dine ord vil kunne ha betydning. Kunne påvirke. Kunne avgjøre. Dette handler faktisk om liv eller død. Liv ....død. Livets totale ytterligheter. Men samtidig så nærme.
En funnet død i Longyearbyen. Sesongens første. Et barn alvorlig skadd. Den harde ubarmhjertige virkelighet. Rett før jul da allt bare skal være hyggelig. Ro og fred. Men det bryr ikke skredene seg noe om!
Det er søndag ettermiddag. Min debut som skredvarsler er over. Tid for enda mer ettertanke. Blir du tatt av skred er mulighetene for å dø så store at det må være i alles interesse ikke å bli tatt av skred. Så hvordan skal vi unngå ikke bli tatt av skred. Det må være hovedfokus. Det handler på en måte om å kunne forutse. Men naturen kan ikke forutses 100 %. Den lever sitt liv helt uavhengig av oss menensker. Bryr seg ikke. Så derfor må vi alltid forholde oss til en restrisiko når vi skal tilbringe deler av livet vårt i utsatt terreng. En risiko vi bare må ha et besvisst forhold til.
Søndag kveld. Barnet døde av skadene. Ubarmhjertig!! Tristhet. To omkommet.
Det er bare slik. Noen ganger kommer vi til kort. I våre vurderinger. I våre handlinger. Det er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Hele tiden. Alltid.
Men vi skal fortsette å bo i hus og hytte i vårt langstrakte og fjellfulle land.. Vi skal fortsette å leke ute i vår vakre natur.
Så vi må bare fortsette å stå på og jobbe. Med å forebygge. Forebygge. For et sikrere liv for oss alle.
Og jeg skal fortsette å varsle. Fortsette å beskrive skredproblem. Vi skal fortsette å omtale skredfaren på en best mulig kvalifisert måte. Vi skal fortsette å bidra det vi kan for at vi alle skal kunne gjøre de gode bevisste vurderinger. Og handler deretter. For dette handler om mennesker. Dette handler om deg og meg og oss. Det handler om liv. Om livet. Og ikke om død. Absolutt ikke om døden. Aldri mer skal det handle om døden.....
Livet. Lev det vel. Far vel. God jul.
www.varsom.no
Av Espen Nordahl
t
Verden har gått mye fremover siden de dager. Nå er det andre varsler som gjelder.
Og nå er jeg blitt en varsler. En skredvarsler. På varsom.no
Fem dager i strekk, helga med. Sittende på et kontor fra kvart over fire om morran til fire om ettermiddagen. Sammen med tre andre likesinnete spredt ut over vårt langstrakte land skal jeg lage snøskredvarsel for de mest traffikerte og brukte områder i vårt kjære fastlands fjellNorge. 23 områder i nord og sør. Der man i løpet av en arbeidsdag skal utarbeide vel kvalifiserte prognoser for skredfaren neste dag. Varsler som på sett og vis kan være med på å styre hverdagen til en god del mennsker. Et ansvar.
Dagene har vært som maratonløp. Som å sitte i ei mental badstu. Med fokus og konsentrasjon stirrende på en PC skjerm for å kunne sette sammen all den informasjonen som er tilgjengelig når det gjelder vær og snø . Via datamodeller. Lenge leve datamodeller. Men viktigst av alt, via observasjoner. Observasjoner fra folk. Observatører. Prate med de.
Folk ja. Du får litt tid til å la tankene vandre et kort øyeblikk. For dette handler mest om folk. Om levende mennesker. Absolutt mest. Det handler om livet, å kunne få leve det gode liv. Men det kan også handle om døden. Tenker jeg. Den ubarmhjertige død. Som kan ramme. Hardt. Brutalt.
For så. Pang! Lørdag morgen. Stort snøskred i Longyearbyen. Ti hus rammet. En savnet. Flere skadet. Fan. Meninga med livet ble plutselig plassert på den andre siden av hvitt. Du rives ut av di lille boble. Ditt lille bidrag til verdesmaleriet får plutselig en helt anna farenyanse.
Skredvarsling. Varsle skred. Hindre skred. Dine ord vil kunne ha betydning. Kunne påvirke. Kunne avgjøre. Dette handler faktisk om liv eller død. Liv ....død. Livets totale ytterligheter. Men samtidig så nærme.
En funnet død i Longyearbyen. Sesongens første. Et barn alvorlig skadd. Den harde ubarmhjertige virkelighet. Rett før jul da allt bare skal være hyggelig. Ro og fred. Men det bryr ikke skredene seg noe om!
Det er søndag ettermiddag. Min debut som skredvarsler er over. Tid for enda mer ettertanke. Blir du tatt av skred er mulighetene for å dø så store at det må være i alles interesse ikke å bli tatt av skred. Så hvordan skal vi unngå ikke bli tatt av skred. Det må være hovedfokus. Det handler på en måte om å kunne forutse. Men naturen kan ikke forutses 100 %. Den lever sitt liv helt uavhengig av oss menensker. Bryr seg ikke. Så derfor må vi alltid forholde oss til en restrisiko når vi skal tilbringe deler av livet vårt i utsatt terreng. En risiko vi bare må ha et besvisst forhold til.
Søndag kveld. Barnet døde av skadene. Ubarmhjertig!! Tristhet. To omkommet.
Det er bare slik. Noen ganger kommer vi til kort. I våre vurderinger. I våre handlinger. Det er menneskelig. Og vi er alle mennesker. Hele tiden. Alltid.
Men vi skal fortsette å bo i hus og hytte i vårt langstrakte og fjellfulle land.. Vi skal fortsette å leke ute i vår vakre natur.
Så vi må bare fortsette å stå på og jobbe. Med å forebygge. Forebygge. For et sikrere liv for oss alle.
Og jeg skal fortsette å varsle. Fortsette å beskrive skredproblem. Vi skal fortsette å omtale skredfaren på en best mulig kvalifisert måte. Vi skal fortsette å bidra det vi kan for at vi alle skal kunne gjøre de gode bevisste vurderinger. Og handler deretter. For dette handler om mennesker. Dette handler om deg og meg og oss. Det handler om liv. Om livet. Og ikke om død. Absolutt ikke om døden. Aldri mer skal det handle om døden.....
Livet. Lev det vel. Far vel. God jul.
www.varsom.no
Av Espen Nordahl
t