Jeg har i mange år tilbrakt noen morgentimer i uka på et spinninsykkelsete på et treningssenter i Tromsø. Bastard Sons of Johnny Cash, svette, sure lår og melkesyre. Men innimellom pulsdragene tid til spennende observasjoner ut mot et gangfelt med tilhørende trafikklys.
Observasjoner som har gitt meg en del kunnskap om menneskets forhold til dette trafikklyset med tilhørende vei. Interessant erfaring som kan overføres til andre sider av livets ferd.
Som for eksempel på snødekte fjellsider.
Utgangspunktet for disse betraktningene kan egentlig være når som helst på dagen. Men det trer tydeligst frem tidlig på morgenen. Sånn rundt klokka seks syv. På den tiden av døgnet da det ofte er stille i trafikken. Minutter mellom hver bil.
Mange av de få sjeler som ferdes ute i en sådan morgenstund ser ut til å være i en molltilstand tonesatt av en påtrengende lengsel tilbake til dyna. Når et slikt individ nærmer seg veipasseringen ser vedkommende ut til å ha et fjernt forhold til handlingsutførelsen. En tilnærmet automatisk fraværenhet.
Mange er forsynt med et øretelefonbehengt hode, lett lenende forover, ofte gjespende og med et fraværende fokusert blikk ned i displayet på mobilen. Hånda kommer frem, trykker på lyskryssknappen, venter sine sekunder, får med seg i side- eller toppsynet at rød mann blir gul mann, blir grønn mann. Og så krysses veien.
Under hele denne seansen og i god tid før og etter har ingen bil vist seg i siktbar nærhet.
Selvsagt i utgangspunktet helt "etter boka" om hva man har lært om fargete menn i en sådann setting. Vei med lyskryss betyr at man skal passere over når grønn mann viser seg.
Så da. Har man oversikt over situasjonen før man sporer inn kan veien krysses uten å skjenke trafikklyset en tanke.
Så da er det store spørsmål.
Hva er så den optimale løsning sett i en større handlingssammenheng? Følge barndommens læresetninger om grønn mann er gå mann-tilnærming.
Eller. Investere den energien og interessen som trengs for å heve blikket, få oversikten og konkludere med at her og nå er faktisk den mest funksjonelle praktiske løsning å passere uten å trykke.
Vanskelig og si.
I et litt større bilde handler dette om å kunne være skikkelig medlevende i situasjonen. Kunne optimalisere sitt forhold til tilstedeværelsesrommet av tanker, ord og handlinger.
Som også kan være overførbart til alle veiene som skal krysses når vi skal ut på skitur. Alt hadde selvsagt vært så mye enklere om vi hadde hatt våre trafikklys der også. Trykke på knappen, vente til vi får grønn mann og bare gå.
Og de finnes da der i sine ulike innpakninger. I terreng under 30 grader; grønn mann! Gå. Drønn og skytende sprekker og bratt terreng; rød mann. Stopp.
Men så er det alle de andre settinger og situasjoner. Som jo utgjør de fleste. Der de gule menn spankulerer omkring. Over noe grunt eller dypt begravet nede i snødekket. Eller etter at vinden har ult og snøen har falt.
Da handler det om å være ekstra situasjonsfokusert.
På de viktige elementer i helhetsbildet. Bruke de hjelpemidler vi har tilgjengelige i vårt mentale verktøyskrin. Slik at vi kan gjøre de nyttige observasjoner, ta de gjennomtenkte vurderinger som gir oss de optimalt tilpassede handlinger i situasjonen.
Så da må vi bare trene. Og øve. Mye. Både her og der.
Situasjonsbestemt læring. Tenk litt på det neste gang du skal inn i et stevnemøte med gule, grønne og røde menn. Kanskje kan du bytte ut den grønne mannen med den røde...
Men aller helst burde vi satse mer på lilla kvinner.... De er nok de beste veiviserne!
Observasjoner som har gitt meg en del kunnskap om menneskets forhold til dette trafikklyset med tilhørende vei. Interessant erfaring som kan overføres til andre sider av livets ferd.
Som for eksempel på snødekte fjellsider.
Utgangspunktet for disse betraktningene kan egentlig være når som helst på dagen. Men det trer tydeligst frem tidlig på morgenen. Sånn rundt klokka seks syv. På den tiden av døgnet da det ofte er stille i trafikken. Minutter mellom hver bil.
Mange av de få sjeler som ferdes ute i en sådan morgenstund ser ut til å være i en molltilstand tonesatt av en påtrengende lengsel tilbake til dyna. Når et slikt individ nærmer seg veipasseringen ser vedkommende ut til å ha et fjernt forhold til handlingsutførelsen. En tilnærmet automatisk fraværenhet.
Mange er forsynt med et øretelefonbehengt hode, lett lenende forover, ofte gjespende og med et fraværende fokusert blikk ned i displayet på mobilen. Hånda kommer frem, trykker på lyskryssknappen, venter sine sekunder, får med seg i side- eller toppsynet at rød mann blir gul mann, blir grønn mann. Og så krysses veien.
Under hele denne seansen og i god tid før og etter har ingen bil vist seg i siktbar nærhet.
Selvsagt i utgangspunktet helt "etter boka" om hva man har lært om fargete menn i en sådann setting. Vei med lyskryss betyr at man skal passere over når grønn mann viser seg.
Men. Sånn rent formelt. I trafikkreglene står det: “Rødt
signal betyr at gående ikke må begynne kryssing av kjørebanen hvis
dette vil være til hinder for kjørende, eller innebære fare". Med andre ord: Hvis det ikke er til hinder for kjørende eller ikke innebærer fare, da er det ikke forbudt å krysse på “rød mann”.
Så da. Har man oversikt over situasjonen før man sporer inn kan veien krysses uten å skjenke trafikklyset en tanke.
Så da er det store spørsmål.
Hva er så den optimale løsning sett i en større handlingssammenheng? Følge barndommens læresetninger om grønn mann er gå mann-tilnærming.
Eller. Investere den energien og interessen som trengs for å heve blikket, få oversikten og konkludere med at her og nå er faktisk den mest funksjonelle praktiske løsning å passere uten å trykke.
Vanskelig og si.
I et litt større bilde handler dette om å kunne være skikkelig medlevende i situasjonen. Kunne optimalisere sitt forhold til tilstedeværelsesrommet av tanker, ord og handlinger.
Som også kan være overførbart til alle veiene som skal krysses når vi skal ut på skitur. Alt hadde selvsagt vært så mye enklere om vi hadde hatt våre trafikklys der også. Trykke på knappen, vente til vi får grønn mann og bare gå.
Og de finnes da der i sine ulike innpakninger. I terreng under 30 grader; grønn mann! Gå. Drønn og skytende sprekker og bratt terreng; rød mann. Stopp.
Men så er det alle de andre settinger og situasjoner. Som jo utgjør de fleste. Der de gule menn spankulerer omkring. Over noe grunt eller dypt begravet nede i snødekket. Eller etter at vinden har ult og snøen har falt.
Da handler det om å være ekstra situasjonsfokusert.
På de viktige elementer i helhetsbildet. Bruke de hjelpemidler vi har tilgjengelige i vårt mentale verktøyskrin. Slik at vi kan gjøre de nyttige observasjoner, ta de gjennomtenkte vurderinger som gir oss de optimalt tilpassede handlinger i situasjonen.
Så da må vi bare trene. Og øve. Mye. Både her og der.
Situasjonsbestemt læring. Tenk litt på det neste gang du skal inn i et stevnemøte med gule, grønne og røde menn. Kanskje kan du bytte ut den grønne mannen med den røde...
Men aller helst burde vi satse mer på lilla kvinner.... De er nok de beste veiviserne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar