Det er kommet veldig nært den siste tiden. Nærmere enn noen gang. Forholdet mitt til snø. Til skred. Og til mennesker. Gjennom min nye jobb lever jeg nå i en mer utviklet intimitet inn mot dette forholdet. Det er blitt så mange flere og tydelige og nære fasetter. Selvsagt er de fleste fylt av glede. Men også av alvor. Kanskje mye mer alvor. Av kjærlighet. Det intense. Det uvisse. Mest det uvisse. Satt opp mot vissheta. Vissheta som er det vi søker etter, leter etter, men som vi nok aldri vil finne. Eller finne ut av. Helt og fullt. For her er ingen 100% visshet. Vi vil måtte leve med uvissheta. Skal vi drive på ute i den vinterfulle naturen vil vi alltid måtte forholde oss til et noe vi aldri kan få helt kontroll med. Det som skjuler seg nede og under den der snøoverflata. Det vil alltid holde på deler av sine hemmeligheter. Alltid. Vi kan med hardt arbeide jobbe oss frem til mer visshet. Men aldri all. Alltid vil det være det noe. Det noe uvisse. Som vi kan føle og oppleve. Men som vanskelig kan kvantifiseres. Det vi kaller risiko. Som vi alltid må ta med oss når vi skal ut og opp. Vi alle sammen.
Det toppet seg seg da jeg fikk en telefon for ei kort stund siden. Fra en av mine gode og mest åpenhjertige venner. En telefon fra dødsriket. -Jeg omkom nesten i snøskred!! Jeg skulle vært død!
Begravd under en og en halv meter med snø. I ei terrengfelle. Redda av redningstjenesten. Etter en halv time under snøen. Med like over 30 grader i kroppstemperatur. Joda gode venn du skulle statistisk sett vært død.
Historien han fortalte var sterk. Så uendelig sterk. Den sitter enda i ryggmargen. Gir meg enda frysninger. Blandet med mine egne erfaringer fra tilsvarende settinger.
-Det som tilslutt sto som den siste tanken min da jeg så døden rulle inn bak øyelokkene var at jeg aldri mer skulle få se mine kjære igjen. Aldri. Jeg skulle dø.
Jeg har alltid valgt ikke å ha døden som et punkt høyrt opp på lista når vi snakker om livet og utfordringene i vinterfjellet. Jeg har valgt å fokusere på alt det positive. På gleden. På leken. På samspillet med gode og nære venner. På at etter hver eneste tur så skal vi komme hjem igjen. For det er jo det det handler om. Et godt og positivt liv. Et langt godt liv. Hele livet.
Men jeg må nok innse mer og mer. Skyve det tydeligere frem i hjernebarken. At dette faktisk kan være en lek med døden i sekken. Det vi holder på med. For oss alle. Døden vil alltid være der som den ytterste konsekvens. En plass der ute. Der oppe. Der nede. Som kan gjøre at vi en dag ikke kommer hjem. Til våre kjæreste.
Men jeg har også innsett at dette handler om forebygging. Etter hvert nå innser jeg det så enda mye mer og tydelig. Det handler om å ha trua på oss mennesker. At vi faktisk skal kunne bli i stand til å ta og gjennomføre rasjonelle avgjørelser og handlinger. De rette handlinger. Den trua skal ingen få ta fra mæ. Aldri.
Så vi må bare fortsette å jobbe på. Alle sammen. Å utvikle og utbre den fantastisk flotte dugnaden vi har starta på med å bevissgjøre oss selv det forebyggende aspektet tilknytta ferdsel i potensielt utsatt snøskredterreng. I alle sine fasetter og nyanser. Vi ser at det hjelper. Tegnene gjennom denne vinteren er så tydelige.
Så.
Takk min gode venn. Takk for at jeg atter skal få møte ditt lune gode smil. Dine varmende kommentarer.
Og takk for din utrolige åpenhet. Jeg er sikker på at din historie når den kommer ut er fyllt av innsiktsfulle ord til ettertanke. Til læring. For vi må lære av hverandre. Ingen bok kan på samme måte formidle det menneskelige rundt dette. Det kan bare mennesket selv. I all vår åpne ærlighet.
En åpenere kultur rundt dette er veien til læring. Læring er veien til nye tanker. Tanker er veien til endret adferd. Slik at vi skal kunne handle rett. Til syvende og sist handler det å unngå å løse ut og bli tatt av snøskred i de aller aller fleste tilfeller om meg og deg. Om våre handlinger. Våre samhandlinger.
Så la oss alle heve stemmen og komme ut med vår historie.
Av Espen Nordahl
Det toppet seg seg da jeg fikk en telefon for ei kort stund siden. Fra en av mine gode og mest åpenhjertige venner. En telefon fra dødsriket. -Jeg omkom nesten i snøskred!! Jeg skulle vært død!
Begravd under en og en halv meter med snø. I ei terrengfelle. Redda av redningstjenesten. Etter en halv time under snøen. Med like over 30 grader i kroppstemperatur. Joda gode venn du skulle statistisk sett vært død.
Historien han fortalte var sterk. Så uendelig sterk. Den sitter enda i ryggmargen. Gir meg enda frysninger. Blandet med mine egne erfaringer fra tilsvarende settinger.
-Det som tilslutt sto som den siste tanken min da jeg så døden rulle inn bak øyelokkene var at jeg aldri mer skulle få se mine kjære igjen. Aldri. Jeg skulle dø.
Jeg har alltid valgt ikke å ha døden som et punkt høyrt opp på lista når vi snakker om livet og utfordringene i vinterfjellet. Jeg har valgt å fokusere på alt det positive. På gleden. På leken. På samspillet med gode og nære venner. På at etter hver eneste tur så skal vi komme hjem igjen. For det er jo det det handler om. Et godt og positivt liv. Et langt godt liv. Hele livet.
Men jeg må nok innse mer og mer. Skyve det tydeligere frem i hjernebarken. At dette faktisk kan være en lek med døden i sekken. Det vi holder på med. For oss alle. Døden vil alltid være der som den ytterste konsekvens. En plass der ute. Der oppe. Der nede. Som kan gjøre at vi en dag ikke kommer hjem. Til våre kjæreste.
Men jeg har også innsett at dette handler om forebygging. Etter hvert nå innser jeg det så enda mye mer og tydelig. Det handler om å ha trua på oss mennesker. At vi faktisk skal kunne bli i stand til å ta og gjennomføre rasjonelle avgjørelser og handlinger. De rette handlinger. Den trua skal ingen få ta fra mæ. Aldri.
Så vi må bare fortsette å jobbe på. Alle sammen. Å utvikle og utbre den fantastisk flotte dugnaden vi har starta på med å bevissgjøre oss selv det forebyggende aspektet tilknytta ferdsel i potensielt utsatt snøskredterreng. I alle sine fasetter og nyanser. Vi ser at det hjelper. Tegnene gjennom denne vinteren er så tydelige.
Så.
Takk min gode venn. Takk for at jeg atter skal få møte ditt lune gode smil. Dine varmende kommentarer.
Og takk for din utrolige åpenhet. Jeg er sikker på at din historie når den kommer ut er fyllt av innsiktsfulle ord til ettertanke. Til læring. For vi må lære av hverandre. Ingen bok kan på samme måte formidle det menneskelige rundt dette. Det kan bare mennesket selv. I all vår åpne ærlighet.
En åpenere kultur rundt dette er veien til læring. Læring er veien til nye tanker. Tanker er veien til endret adferd. Slik at vi skal kunne handle rett. Til syvende og sist handler det å unngå å løse ut og bli tatt av snøskred i de aller aller fleste tilfeller om meg og deg. Om våre handlinger. Våre samhandlinger.
Så la oss alle heve stemmen og komme ut med vår historie.
Snøskredvarslingen i Norge ønsker å få inn mange flere rapporter fra hendelser. Vi vil så gjerne høre din historie! Gå inn her og fortell den!!
Den kan hjelpe andre! Den kan redde liv!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar