En telefon fra dødsriket

Det er kommet veldig nært den siste tiden. Nærmere enn noen gang. Forholdet mitt til snø. Til skred. Og til mennesker. Gjennom min nye jobb lever jeg nå i en mer utviklet intimitet inn mot dette forholdet.  Det er blitt så mange flere og tydelige og nære fasetter. Selvsagt er de fleste fylt av glede. Men også av alvor. Kanskje mye mer alvor. Av kjærlighet. Det intense. Det uvisse. Mest det uvisse. Satt opp mot vissheta. Vissheta som er det vi søker etter, leter etter, men som vi nok aldri vil finne. Eller finne ut av.  Helt og fullt. For her er ingen 100% visshet. Vi vil måtte leve med uvissheta. Skal vi drive på ute i den vinterfulle naturen vil vi alltid måtte forholde oss til et noe vi aldri kan få helt kontroll med. Det som skjuler seg nede og under den der snøoverflata. Det vil alltid holde på deler av sine hemmeligheter. Alltid. Vi kan med hardt arbeide jobbe oss frem til mer visshet. Men aldri all.  Alltid vil det være det noe. Det noe uvisse. Som vi kan føle og oppleve. Men som vanskelig kan kvantifiseres. Det vi kaller risiko.  Som vi alltid må ta med oss når vi skal ut og opp. Vi alle sammen.

Det toppet seg seg da jeg fikk en telefon for ei kort stund siden.  Fra en av mine gode og mest åpenhjertige venner.  En telefon fra dødsriket. -Jeg omkom nesten i snøskred!! Jeg skulle vært død!

Begravd under en og en halv meter med snø. I ei terrengfelle. Redda av redningstjenesten. Etter en halv time under snøen. Med like over 30 grader i kroppstemperatur. Joda gode venn du skulle statistisk sett vært død.

Historien han fortalte var sterk. Så uendelig sterk. Den sitter enda i ryggmargen. Gir meg enda frysninger. Blandet med mine egne erfaringer fra tilsvarende settinger.

-Det som tilslutt sto som den siste tanken min da jeg så døden rulle inn bak øyelokkene var at jeg  aldri mer skulle få se mine kjære igjen.  Aldri. Jeg skulle dø.

Jeg har alltid valgt ikke å ha døden som et punkt høyrt opp på lista når vi snakker om livet og utfordringene i vinterfjellet. Jeg har valgt å fokusere på alt det positive. På gleden. På leken. På samspillet med gode og nære venner. På at etter hver eneste tur så skal vi komme hjem igjen. For det er jo det det handler om. Et godt og positivt liv. Et langt godt liv. Hele livet.

Men jeg må nok innse mer og mer. Skyve det tydeligere frem i hjernebarken.  At dette faktisk kan være en lek med døden i sekken. Det vi holder på med. For oss alle.  Døden vil alltid være der som den ytterste konsekvens. En plass der ute. Der oppe. Der nede. Som kan gjøre at vi en dag ikke kommer hjem. Til våre kjæreste.

Men jeg har også innsett at dette handler om forebygging.  Etter hvert nå innser jeg det så enda mye mer og tydelig. Det handler om å ha trua på oss mennesker. At vi faktisk skal kunne bli i stand til å ta og gjennomføre rasjonelle avgjørelser og handlinger. De rette handlinger.  Den trua skal ingen få ta fra mæ. Aldri.

Så vi må bare fortsette å jobbe på. Alle sammen.  Å utvikle og utbre den fantastisk flotte dugnaden vi har starta på med å bevissgjøre oss selv det forebyggende aspektet tilknytta ferdsel i potensielt utsatt snøskredterreng. I alle sine fasetter og nyanser. Vi ser at det hjelper. Tegnene gjennom denne vinteren er så tydelige.

Så.

Takk min gode venn. Takk for at jeg atter skal få møte ditt lune gode smil. Dine varmende kommentarer.

Og takk for din utrolige åpenhet. Jeg er sikker på at din historie når den kommer ut er fyllt av innsiktsfulle ord til ettertanke. Til læring. For vi må lære av hverandre. Ingen bok kan på samme måte formidle det menneskelige rundt dette. Det kan bare mennesket selv. I all vår åpne ærlighet.

En åpenere kultur rundt dette er veien til læring. Læring er veien til nye tanker. Tanker er veien til endret adferd. Slik at vi skal kunne handle rett. Til syvende og sist handler det å unngå å løse ut og bli tatt av snøskred i de aller aller fleste tilfeller om meg og deg. Om våre handlinger. Våre samhandlinger.

Så la oss alle heve stemmen og komme ut med vår historie.

Snøskredvarslingen i Norge ønsker å få inn mange flere rapporter fra hendelser. Vi vil så gjerne høre din historie! Gå inn her og fortell den!! 

Den kan hjelpe andre! Den kan redde liv!

 

 

Av Espen Nordahl

La oss prate litt..

Glede i Tromsø. Glede hos skifolket. Krokenanlegget har fått snøkanonene igang igjen. Tromsø kommune har tatt over drifta og store planer er sporet ut for hvordan Tromsø Alpinpark skal bli den lekegrinda verdens toppturhovedstad fortjener.

Men det gikk ikke lang tid.  Malurtet i champagnen. Skred i Djevelberget. Atter en gang. Utløst av noen skikjørere.

"Noen fant det for godt å gå utenfor de oppmerkede og trygge løypene - og utløste et skred. Dette bør ikke forkomme da det kan bli forferdelige konsekvenser! Når slik skjer må bakken stenges for alle med umiddelbar virkning, og vi må involvere politi og myndigheter. Vær så snill og tenk på din egen, og andres sikkerhet når bakken brukes. Vi håper ikke dette skal skje igjen. Vi har ingen gjester å miste."
Var meldinga fra Tromsø Alpinpark. 

Selvsagt bør ingen av oss utløse skred. For da kan vi dø. Enkelt og greit. Ingen av oss ønsker da å dø.  Men å sende politi og myndigheter på oss tror jeg ikke hjelper mye i denne konteksten. Å sette opp et skilt tror jeg heller ikke har den store effekten. På noen ja, kanske. Å stenge området; ja. Men er det praktisk mulig over tid og er det ønskelig. Og det finnes alltid en annen bratt skibakke og utforske der det ikke er noen myndighetspersoner som sier fra.

For det vi egentlig ønsker er jo at ingen skal omkomme i snøskred.  Ingen steder.

Men  tilbake til Kroken. Fortsatt vil nok skispor søke ut mot og ned Djevelberget. Det må vi bare leve med.  Men vi kan gjøre noe med det. Slik at vi på sikt forhåpentligvis kan leve med færre skispor ut i bratthengene. Færre utløste snøskred. Færre omkomne. Kanskje ingen...! Verken her og eller der.

Men det krever en innsats. En human sådan. En kontinuerlig en. Hele livet. Fra deg og meg.
For det handler om mennesker.  Ikke om et skilt eller politi. Dette handler om vår tilnærming til en aktivitet som blir stadig mer og mer populær. Som er viktig og betyr mye både i et godtliv- og i et  større folkehelse- og samfunnsmessig perspektiv. Å være ute og leke på ski er sunt for kropp og sjel. Det gjør oss glade og i godt humør og gir mening med livet. Tur- og aktivitetsminner er skapt for å nytes og deles; ved kafebordet over koppen eller glasset, ved middagsbordet, når du står i sportsbutikken sammen med gode venner oppildnet av dagens skiopplevlse og bare må kjøpe litt breiere ski  og som det siste du husker før søvnen tar deg. 

Alt som følger etter en skredhendelse er så konkret å forholde seg til.  Det er der og da i all sin tydelige grusomhet. Forebygging er derimot langtfra konkret. Det er noe diffust, noe som ikke kan kvantifiseres i hvitt eller sort. Nesten totalt umålbart.  Forebygging blir det sarte menneskets forsøk på å systematisere bevisstheten rundt våre egne oppfatninger, våre vurderinger og avgjørelser. Slik at vi tilslutt klarer å effektuere alt dette ut i den rette handlingen som gjør at vi kan få lov å komme tilbake også neste dag. Med smilet om munnen. I live. Med skiene på beina. 

Å forebygge er å tilegne seg kunnskap og erfaring, en livslang prosess som må medleves i alle våre mil med skispor. På hver tur. Gjennom hver time med lek og gjennom diskusjonene, oppsummeringa og erfaringsutvekslinga før og etter..

Så kanskje aller mest skal vi neste gang ta oss tid i Kroken til og prate. Der og da. Diskutere litt. Om skred og sikkerhet. Både med de som kjører utafor Djevelberget og de som kjører i.  Både vi som er gjester og de som jobber der. Det kan være mye å lære gjennom en god prat. For alle.

Så la det ikke være en politimann eller en annen myndighetsperson, hvem nå det skulle være,  som  skal styre våre valg og handlinger. La det bli oss selv. For det er våre liv. Det er vårt ansvar å ta vare på oss selv i denne settingen.

Så når vi i morgen går av heisen på toppen i Tromsø Alpinpark da tar vi ansvar for våre egne ve og vel. Da vet vi hvor vi skal kjøre ned, og vi legger sporet der vi har bestemt oss for. Basert på en vel gjennomtenkt og gjennomdiskutert tanke-, vurderings og diskusjonsrekke og risikovurdering.

Men neste uke Neste uke kommer nye dager. Nye turer. Nye opplevelser. Med kanskje endrete forhold og utfordringer. Så vi må bare fortsette å prate. Vi må alltid ta oss tid til en prat.

Sånn for sikkerhetens skyld.

Av Espen Nordahl