Rimkrystaller, vakre men og farlige

Torben Rognmo har vært ute på tur i det siste i det vakre herlige været i nord og deler her sine betraktinger om noe som er vakkert, vakkert, men også kan være farlig,farlig:
Det har i den siste tiden vært kaldt å klart vær, og vi har et relativt tynt snødekke. Vi har og hatt lave temperaturer og lite vind. Torsdag i forrige uke var jeg på Fagerfjellet i Ramfjorden, ca -4g og klarvær. Det var nydeli føre med masse løssnø. Oppdaget da nede i skogen påbegynt rimkrystall dannelse. Var tilbake dagen etter ( da var dt ca -8/9g og klarvær) og det var da masse fine og store rimkrystaller. De hadde da fått vokst skikkelig på bare 1.døgn. Tenkte at dette måtte undersøkes nærmere, så i dag gikk jeg fra Asko og opp på Tromsdalenstinden. Allerede ved parkeringen finner jeg store fine rimkrystaller og det varer ca opp til Ca 300moh. Men det som er interessant er at rimkrystallene finnes langs hele ruten opp. Riktignok i variabel størrelse. Fra Ca 300moh og opp til 800/900moh er det påbegynt rimkrystall dannelse. Men så ved Ca 1100moh og til topps ble de store igjen!!! Så hva sier dette oss om sesongen videre...... vi har hatt relativt tynt snødekke, kaldt klart vær og da får vi dannelse av rimkrystaller. Dette viser at temperaturgradienten har vært stor. Men spørsmålet nå er, har temperaturgradienten gjort noe mere med snødekket?? Har vi fått oppbyggende omvandling nede i snødekket (svakt lag) som vil utfordre oss denne sesongen, da det ligger et skarelag dypere i snødekket ....... og hva skjer hvis vi ikke får vind eller regn på rimkrystallene..... og de blir dekket av et fint lag med ny fin villsnø.....
Så det blir viktig å huske på dette når villsnøen lokker, å du er sugen på leik å morro i bratt terreng. Så kanskje man bør tenke seg om flere ganger, før man setter utfor de bratteste sidene. Vi skal ikke miste noen i snøskred denne sesongen.
God tur å «ski you all»

Alle fotos: Torben Rognmo

Det handler om handlingen

Det er handlingen som tar livet av deg  - ikke beslutningen 

Ei dramatisk innledning satt litt på spissen. Men en potensiell sannhet i sin bratteste konsekvens.

For de av oss som setter spor innen topptur- og snøskredtematikken kan vi ikke unngå å høre ordet beslutningstaking. I ulike fasetter. Relatert til oss som enkeltindivid eller som en del av en gruppe. I  forskjellige kontekster må vi hele tiden jobbe oss frem mot og ta en beslutning. Og helst en som bringer oss alle opp på fjellet, ned fra fjellet og hjem igjen. I live.

Vi har våre hjelpemidler. Werner Munters 3 x 3 er et kjent verktøy og forhåpentligvis i bruk når det gjelder å planlegge og gjennomføre turer. Som med sine ulike faktorer og nivå bringer oss frem til ståstedene der vi tar beslutningene. Fortsette etter planen. Eller endre den.

Vi har generelt mye fokus på og legger ned energi i disse fasene av turen. Vi er blitt dyktigere til å observere, vurdere, diskutere. Og tilslutt konkluderer og beslutte.

Men det er når beslutningen er tatt og statisk enegi skal omsettes i bevgelsesenergi at den egentlige utfordringen venter.  Handlingen. Der du viser om du har forstått. Når du staver deg ut fra den mentale rasjonelle tilnæringen og inn i action-en. Beslutningshandlingen. Der det verbale skal materialiseres ut i gjerning.

Dette neste millisekundet, sekundet, to sekunder, ti sekunder, minuttet, ti minutter, halvtimen. Når rusen stiger opp fra dypet eller ned fra himmelen og fyller kropp og sjel. Det er nå du viser ditt sanne deg. Det er nå du skal få approved/ not approved stempet.

Mens så er det det da. Når nysnøen ligger dyp urørt. Langs den linja vi var så enige om kjøre. Men også tjue meter til høyre. I det herlige fristende litt brattere henget. Da har vi så lett for å glemme det vi var enige om.

-Men dit bort skulle vi jo ikke. Vi hadde studert kartet. Eksponeringa var forskjellig. Mye mer ugunstig i forhold til  utbredelsen av de definerte skredproblemene angitt i skredvarselet. Det hadde vi snakka om. Og alle var enige. Vi skulle kjøre ned her. Ikke der.

Men ka fan. Akkurat her og nu vil jeg  kjøre brattere. Det er det jeg vil. I denne herlige puddersnøen. Dette går bra. Hvorfor skal det ikke gå bra? Det skjer sikkert ingenting.  Let it roll!

Vi har nok alle vært i den tilstanden. Når vi rives med. Når vi glemmer alt og alle og gir oss 100 % hen til nuet. Nytelsen. Den intense indre høydare følelsen. Livets state of the Art. Alle skikjørers store mor.

Men leken i brattere fjellsider på ski gir deg sjelden andre svar enn lykkefølelsen underveis og tilfredsheten etterpå. Du får nesten aldri noen bekreftelser på om dine beslutninger og påfølgende handlinger egentlig var innenfor. Eller hvor nær du var for at de lå utenfor.

Så det gikk nok sikkert bra denne gangen også.  Men så lenge vi leker i restrisikolandet, må vi hele tiden måtte forholde oss til muligheten for å kunne løse ut og bli tatt av snøskred.

Og det er i handlingsrommet vi fysisk kan løse ut snøskred. Så la oss kanskje denne vinteren sette litt mer fokus på handlingsfæren. Som følger etter alle beslutningsnikkene og thumps upene.

Hvorfor gikk det bra idag da er for eksempel i så henseende et betimelig spørsmål å stille når siste sving er satt. Klarer vi å svare på det?

Tanker, ord og gjerninger er alle viktige. Men viktigst er gjerningene.