mandag 17. april 2017

Noen ganger er det alright...

Årets påske sporer inn i historiebøkene.  I nord ordsatt med gul(l)skrift på hvitt papir med nyanser av blått.  Dager ut og dager inn med en like smilende meteorolog på kveldens Dagsrevy.

Leken i snøen har farget kropp og sjel med alle sjatteringer av intens glede. Glede og rus og takknemlighet over å få være en del av dette opplevelses fargespillet disse påskedagene 2017.

Glede ja. Turglede er drivkrafta. For å stå opp hver morgen og dra ut og opp for å leke i snøen.

Men så var det det der bakteppet. Som alltid henger og flagrer. Risikoen. For snøskred. Som alle toppturister må forholde seg til.

Også denne dagen.

Oppturen
Planlegge på kartet. Under 30 grader hele veien. Spørsmål underveis.  Bruke kunnskap brakt frem og utviklet gjennom en lang vinter for å gi svar. Nuet. Lese det aktuelle  skredvarselet   Observere, vurdere, diskutere. Hele veien.

Fokksnøflakene har stort sett stabilisert seg slik at det trengs generelt stor tilleggsbelastning for å løse ut skred. Kaldere temperatur i høyden gjør at det fortsatt kan finnes lommer med ustabil fokksnø som kan løses ut av en enkelt skiløper.
Lommene av fokksnøen vi sporer gjennom i høyden viser eller gir ingen tegn til spenninger. Selv der de ligger rett på skarelag er det ingen tegn med negative fortegn.

Men vi har sett. Andre steder. I noen isolerte områder. Små flakskred. Naturlig utløst sånn nesten helt uten mål og mening. Som stiller mange spørsmål uten at vi her og nå har så mange svar. Men de fyller inn i bakteppet.


Soloppvarming kan trigge små løssnøskred i bratte fjellsider.
Joda, det stemmer. I noen bratte sider og nært fjell observerer vi at det har det løsnet små våte løssnøskred. Kanskje fra i går.  Eller i forgårs. Det er kaldt denne dagen med lett bris og sola gir ikke fra seg så mye varme.

Vedvarende svake lag av kantkorn ligger lenger ned i snødekket og er trolig vanskelig å påvirke. Kraftig soloppvarming kan gjøre kantkornlaget aktivt, men det vurderes ikke som et skredproblem for øyeblikket. 
Joda. Observasjoner underveis med utsikt tilsier at liv i kantkornlaget har vist seg frem flere ganger. Et par store skred opp i størrelse 4-4,5. En del nok utløst av skvalbrekk. Men alle har løsnet i bratte heng 40 grader pluss.



Toppen
Vi når toppvarden. Dagen har vært perfekt så langt. Glede og trivsel og nytelse å være på tur. Den totale gode opplevelse.

Men så var det det med rusen. Den pirrende sitringen. Som ofte kobles inn når bindingene settes i kjøremodus og skituppene orienteres nedover. Gleden som oppleves mest intenst når tyngdekrafta er det som gir livet fart. Da det er det lett å koble fra fornuften og det bevisste og bare la seg rive med.

Nedturen
Så er det nedturen. Siste vurdering, diskusjon, avgjørelse og handling.

Vi har studert nedkjøringsruta på vei oppover ryggen vi har gått. Satt den inn i vurderingsbildet vi har bygd opp underveis til toppen.  Vår planlagte rute går ned midt i ei terrengfelle. Store skred fra sidene av dalen kan gi fataliteter.  Øvre deler av topphenget er rundt 35 grader på det bratteste.

Typisk skredterreng. Terreng for norske skredulykker.  Farge rød. 

Et par eldre skred fra dalsidene har nådd midten av dalgangen, men disse har mye snødd igjen. Så de observasjonene er ikke så relevante for dagens vurderinger. Noen ferskere små våte løssnøskred i solsiden har stoppet i henget. Men sola idag vil ikke løse ut noe mer, mener vi.

Faktor vær kodes til grønn til oransje

Enn snøen da. Det kom en god del snø tidligere i uka. Det har vært vind de siste dager. Fokksnøflakene vi har sporet gjennom på vei opp  og de små flakskredene vi har observert andre steder ligger også lagret i tankegodset.

Men dalgangen her ligger godt beskyttet for aktuell vind de siste dager. Da vi passerte øvre deler av henget på vei opp lå snøen løs ubunden. Noen eldre spor midt i dalen er fortsatt godt synlige.

Så totalt sett besvares spørsmålene om snøen med positive fortegn.

Faktor snø blir dermed idag den styrende for oss. Ubunden snø på et solid gammelt snødekke.
Eldre deler av snødekket som har vært påvirket av mildvær vil nå fremstå som stabilt.

Trafikklyset lyser grønt. 

Så endelig avgjørelsen blir; nedfarten gjennom dalen ligger idag innenfor vår komfortsone for risikoaksept.

Vi setter utfor.


Oppsummert; stunden nedover blir en av påskas høydare hva gjelder fin skikjøring.



Så noen ganger er det alright...

Men alltid et men
Vi lever i trua på at bevissthet og relevant bruk av kunnskap og erfaring hjalp oss til å komme frem til de fornuftige svar som avstedkom den korrekte slutthandlingen denne dagen.

Men uansett; svaret på hvor langt unna vi var for at dette kunne endt alt anna en alright får vi aldri. Den usikkerheten må vi leve med når vi ferdes i skredterreng.

Men mange år på skolebenken har lært oss; det er bedre å ha lest før man går opp til eksamen. Det gir oftest bedre resultater.

Vi har trua på kunnskap. Og at riktig bruk av kunnskap gir de beste handlinger.

Amen.






torsdag 23. mars 2017

Bare....

Jeg var tilstede på skredseminaret i regi av CARE der Thomas T. Kleiven fortalte sin usminkede sterke historie fra skredulykka i Frankrike.

Has skulle han bare krysse den siste fjellsiden. I samme sporet som de andre som hadde kjørt før han. Ville ta noen sekunder. Deretter var det bare kort vei ned til bilene på parkeringen. Enkelt og greit.

Midt ute i fjellsiden sa det pang. Stort skred. Endte i ei terrengfelle.

Redningsmannskapet gravde han frem. Etter en halv time. I live.

Bare
I ettertid har jeg har tenkt mye på historien. På ordene fra Thomas. Og det er spesielt et ord som er blitt hengende til mye ettertanke; ordet bare. 

Bare. Utstråler naken enkelthet. En eksistens rammesatt av noe lite. Tidsatt av bare noen sekunder. Et kort øyeblikk.  Rommer så lite i alle sine fasetter at her er ikke plass for at det kan gå galt. Men denne historien viser at det kan det. Det kan ende i tragedie. Hardt, brått og brutalt.

Dette ordet kan bli en mental felle for oss. Der vår oppfatning av betydningen fargesetter våre tanker og handlinger.

Så neste gang ordet bare kommer inn som en del av konversasjonen bør kanskje tidsperspektivet rundt tilnærmingen bli litt lengre.  Stoppe opp. Hva ligger innpakket i ordet denne gangen? Ta diskusjonen. Stille spørsmål. Argumentere for og imot. Prøve å bevisstgjøre seg all viktige informasjon av betydning  Gjøre vurderinger. Tenke gjennom tingene en gang til. Før handling.

Hva er det bare vi skal gjøre. Skal vi bare passere denne fjellsiden. Ok at det nok bare tar ti, femten sekunder. Men hva rommer de sekundene. En 35 grader bratt snøflanke. Eksposisjon og høyde innenfor de(t) definerte skredproblem? Kanskje med et tilhørende ferdselsråd at vi generelt bør unngå skredterreng idag? Kanskje bærer vi i tillegg med oss tanken om det lille fokksnøflaket vi løste ut tidligere på dagen. Ikke så stort der og da. Men hva her og nu?

Og.  Noen ganger bør man kanskje komme til den konklusjonen at idag er ikke akkurat dette det mest kloke å gjøre. Selv om det bare er å skulle passere den korte fjellsiden.

Da er det bedre bare å snu. Og spore frem til plan B.