lørdag 9. april 2016

"Normalruta"

Vi har vel alle et forhold til den såkallte normalruta. Bevisst eller kanskje helst ubevisst. Alt som er normalt er jo oftest plankekjøring. Enkelt og greit. Slippe og tenke. Bærre peise på. Men er det det. Når det kommer til toppturer?

Wikipedia sier om normalrute: Normalrute er den mest brukte opp- og nedstigingsruta for ein fjelltopp. Til vanleg er dette enkle og lette ruter, men ikkje nødvendigvis den aller enklaste. Teknisk enklare ruter kan ha ulemper som at dei kan vere meir strevsame å gå, er mindre tilgjengelege (td. meir komplisert anmarsj) eller utset klatraren for høgare objektive risikomoment (steinsprang, snøskred ol.) slik at ei anna rute blir mest brukt og dermed får nemninga «normalrute»"

"Den mest brukte" ruta er vel enn betegnelse vi alle har et nært forhold til.  For de av oss som går på såkallte "vanlige" toppturer, kan vi vel telle på få fingre hvor mange ganger vi ikke har fulgt "normalruta".  Ofte representerer den nok selvsagt en grei og trygg vei for å komme seg til topps.

Men. Det kan være et eller flere men. Risikomoment kan være tilstede, men som vi kanskje ikke er klar over og ikke har fått med oss.

Er vi f.eks klar over at det som idag som nok for de fleste fungerer som "normalruta" til Skitntinden på Kvaløya flere steder går i skredterreng både når det gjelder potensielt løsneområde og utløpsområde.

Første sted er når vi begynner oppstigninga etter Kattfjordvatnet der det i dag er hogd ut trasè i skogen. Her beveger vi oss hele veien i skredterreng.

Rødstiplet= uthogd trasè. Heltrukken: potensielt løsne- og utløpsområde 
 
Vår store familiaritet med det nære og det kjære som vi besøker ofte og som alle dager så langt  har brakt oss glede og lykke kan representere ei mental felle for oss. Det kan medføre at vi pakker bevisstheta godt nedi sekken når det gjelder å se situasjonen og terrenget slik det virkelig er. Men en dag er kanskje snøforholdene helt annerledes enn de noen gang har vært. Og terrenget er fortsatt skredterreng som det alltid har vært.  Så da....

Neste gang vi skal på tur og har planlagt å sporlegge den såkalte "normalruta" skal vi kanskje sette oss ned og lese tekten og studere kartet en gang til. For det kan jo være at ruta inneholder noen litt unormale elementer som vi faktiske ikke har vært klar over, men som kan være viktige. Livsviktige!

For mange av oss handler det om tid. Eller mangel på tid. Til å se "normalruta" slik den egentlig er.

Så la oss neste gang bruke litt "unormalt" lang tid.  Når vi skal planlegge toppturen langs "normalruta".

Ski Heil!

Av Espen Nordahl





 

søndag 13. mars 2016

Litt sosial bevisstgjøring skader vel ingen

Med dagens sosiale mediahverdag har livet på mange måter blitt så veldig mye enklere. Også det å få tak i skikompiser eller-kompisinner til private turer.

Meldinger ala denne dukker jevnlig opp på diverse toppturrelaterte grupper på Facebook:
"Hvis noen andre har fri i morgen og tenker seg over 1000 meter, så kan dem få være med meg på tur i morge. Kjører fra byen fra morgenen av"

Turlivet er en sosial greie. Vi skal selvsagt utvikle areaner for å kunne dele de gode opplevelser. Men kan det være et relevant betimelig spørsmål å spørre om det er det samme hvem vi deler gledene med. Kommer vi til de sosiale relasjoner på bekostning av en sikkerhetsrelatert buffer.

Ferdsel i brattere skredutsatt lende er en sosialpsykologisk greie. Vi er en del av et felllesskap der opplevelsen blir et resultat av ståstedet til alle som tar del.  Hvor viktig er da å kjenne de vi skal på tur med? Kjenne de ordentlig.

Etter hvert kommer vel en del av oss i toppturmenighetene i kontakt med 3 x 3 filtermetoden. Werner Munters plattform for å strukturere alle elementene i planlegging og gjennomføring av turene våre. For å bevisstgjøre oss hva som er viktig tenke gjennom. 

Snøskredtriangelet kjenner vi vel forhåpentligvis også. Der faktor terreng er relativ enkel å forholde seg til,  vær er sånn litt vanskelig og snø er vanskelig. Mens mennesket er og blir den store utfordringa.

Så hvordan kan vi forholde oss til det vanskeligste punktet mest mulig håndterlig og kunne utvikle det til bli et positiv element i et tryggere toppturliv.

For meg handler det om god kjennskap til de jeg skal på tur med og samspillet med disse. Det handler om å ha samme risikoaksept.  Det handler om å planlegge godt og gjennomtenkt og være enige om plan A. Om å ha en plan B hvis terrenget ikke stemmer med kartet når vi kommer ut. Det handler om å kunne kommunisere på et nivå og med et språk alle forstår. Og det handler ikke minst om å vite at skjer det noe dramatisk noe er vi alle i stand til å handle korrekt. At vi i ytterste konsekvens er i stand til å lokalisere og grave oss frem. Tidsnok.

Jo, dette blir en delvis ekskluderende inngang til toppturlivet. Der du kanskje gir avkall på ei mer romslig sosial ramme fyllt med mange nye vennskap. Med mye glede og positivitet til å krydre et godt liv. Som også selvsagt er veldig viktig. Uten venner og vennskap, intet godt liv.

Men søndag 19.januar 1998 endret så mye. Hardt og ubarmhjertig. Da vi nesten mista Bjarte i skredulykka på Kvaløya innså jeg at toppturlivet mitt aldri ville bli det samme. Alle våre svakheter og rasjonelle mangler ble så tydelig avkledt at det bare måtte få følger. Den nakne sannhet fra da har jeg levd med siden. Bildesatt av den ene skistaven som sto igjen i snøgropa etter at vi hadde klart å få gravd frem Barte i live.

Den søndagen innså jeg så tydelig at det heretter ville bli andre kjøreregler på hvordan jeg kom til å planlegge og signere mine skispor i fremtiden.

Livet er skjørt. Grenseoppgangen mellom liv og død kan være malt med tynn pensel. Jeg ønsker fortsatt å få lov å leke på den siden i lekegrinda som er farget gledesgrønt.

Mens toppturhverdagen er på så mange måter blitt så mye enklere for oss alle, er den samtidig blitt mer sammensatt og med mange flere fasetter å bevisstgjøre  og forholde seg til. Ihvertfall for noen av oss.

Men uansett; fortsatt har jeg gleden av å få signere snø og fjellsider og få oppleve nye horisonter sammen med gode venner. Gamle og nye venner.  Den gleden vil alltid leve. Bare på en litt anna måte enn den gang da.

Og kanskje bør vi alle tenke gjennom en gang til hvordan vi forvalter våre toppturer i forhold til planlegging og gjennomføring.

Litt sosial bevisstgjøring om hvem vi drar på tur med skader vel ingen!

3 x 3 og Ski Heil!







Av Espen Nordahl