Snøskredulykka 1998 - ståsted 2019

Skredulykka på Styrmannen ved Vasstrand på Kvaløya søndag 18.januar 1998 ble nesten Bjartes siste dag. Det var også dagen da vinterfriluftslivet mitt mistet sin uskyld. 

Tankegodset fra hendelsen har fulgt meg siden. Så kanskje er tiden inne til å ta den frem og sette den inn i en kontekst av ny kunnskap og erfaring. I et forsøk på å lære.

Ståsted den gang da

Hendelsen.
Trivelig tur oppover og innover. Ikke mye men brukbart nok med snø til å gå på ski. En del vind. Med ett. Bjarte stopper. Han mente at snøfeltet foran oss ikke så helt ok ut. Han måtte grave litt. Vi andre står bare og prater i lag.

-Vi snur! Sier Bjarte brått. Ok. Jeg løfter og setter den ene skien ned på snøen. Pang. Spenningen i snødekket skyter ut som et geværskudd. Det går et tiendedels sekund. -Skred, ropes det!!

Vi fjernutløste skredet på 8-900 meters avstand. Bruddkanten var 8-900 meter lang. Vi fem med ski på beina klarer å kjøre ut. Bjarte, uten ski, blir begravd.

Noen timers trening med den analoge skredsøkeren hjemme på stuegulvet er utgangspunkt for det påfølgende søket. 10 minutter går.  Her!!  Grav her!

Vi har en spade. Ingen søkestang. 5 minutter til.  på 1,5 meter under snøoverflata. Her er han!! Han lever. Vi får han opp. Klemmer. Klump i halsen. Tårevåte kinn.

Været og snøforhold

 

Figuren viser værdata fra Meteorologisk på Tromsøya. Kort oppsummert: Jevnt over kuldegrader ukene i forkant av hendelsen. Ingen nedbør. Inntil dagene før. Da godt med hvitt påfyll, spesielt i løpet av lørdagen. Med tilhørende vind opp mot styrke 10.

Terrenget

Kartutsnitt som viser området fra turstart på Vasstrand til turmålet Styrmannen. Enkelt og greit første del over Vasstrandmyran.  Siste del går opp gjennom brattere terreng i dalformasjonen sør for toppen. Egentlig fint terreng for en topptur. Med muligheter for fin skikjøring.

Mennesket.

 
Seks gode venner. Såkalt erfarne. Vært mye på tur. Turkåte etter lang tids turtørke pga. dårlige skiforhold. Lenge siden siste snøfall. Så endelig. Snø. Og helg. Ny topp. Klar for tur!! Utstyr i gruppa: fire av seks med sender/mottaker (de resterende to kjøpte dagen etter!!), 2 spader, 1 søkestang.

Ståsted 2019 

Været og snøen.

Langvarig kulde = dannelse av vedvarende svake lag av kantkorn i snødekket og/eller overflaterim. Så snøbyger i kombinasjon med vind = fokksnø. Dette fundamentert på en solid gammel snøpakke. Flakskred alacarten var klar til servering.

Mennesket.
Vært mye på tur ja. Mye turerfaring = ja! Erfaring i å vurdere snø, snøskredfare...vel vel. Bjarte var den som hadde desidert mest og som brukte den i praksis. Flere av oss andre hadde holdt skredkurs og jobbet med tematikken. Men denne dagen sviktet kunnskapen oss. Muligens bidro synet av området vi skulle inn i til at vi senket guarden rundt å tenke skredutfordringer; det var da ikke så mye snø (se bilde under) !!  Så fokuset ble nok tonet ned og blåste bort i vinden.

Terrenget.  

Rett på sak. Her har vi mest å hente!!

Et økt fokus på terrenget som element for å bidra til tryggere turer har gitt oss kartverktøyet KAST = Klassifisering av skredterreng. 

 

Ser vi på rutevalget vårt denne fatale søndagen satt inn denne klassifiseringen:

Dette kartutsnittet gir en oversikt over terrengklasser som vår planlagte rute (rød strek) gikk i. Blått er terrengklasse 2 - Utfordrende og Rødt er terrengklasse 3 = Komplekst. Vi snakker for vår tur om terrengklasse 3 - kompleks terreng.

Det røde utropstegnet viser hvor vi befant oss da vi løste ut skredet.

Legger vi ruten inn i AUTO Kast (kartutsnittet over) som angir mulig utløpsscenarier. Utløpskartet viser to modellerte utløp: Mørkere lilla = Korte utløp = stor sannsynlighet for at et skred når så langt. Lysere lilla = Middels utløp - middels sannsynlighet for at et skred når så langt. 

Rutevalget ut fra dette tilsier at vi skulle inn i komplekst terreng. Denne er i KAST beskrevet som følger: "Terreng som er uoversiktlig og bratt, typisk alpine topper. Man må forholde seg til flere fjellsider og skredbaner samtidig, og er utsatt for flere løsneområder og utløp. Terrenget gir begrensede muligheter for rutevalg, og det vil være lang eksponeringstid for skredterrreng".

Etterpåklokskap er den sikreste vitenskap. Lyset som idag skinner på hendelsen viser at dette var et turmål overhodet ikke tilpasset de rådende forhold denne søndagen. Heller ikke hadde vi som gruppe de forutsetninger som skulle til for å takle det terrenget og de forholdene vi skulle inn i.

På en dag da dannelsen av vedvarende svake lag hadde hatt gode tider i forkant. Vinden hadde nok tatt godt for seg av snøen som hadde falt dagene før. Fokksnøflakene lå bare og ventet. Kort sagt; et snødekke i sin godt utviklede ustabilitet! Den bittelille vektøkningen av skien min på snøoverflaten var nok til å generere kollapsen i det svake laget som propagerte til bratt nok terreng for skredutløsning.  Og vi sto godt plassert i utløpsområdet for skredet som kom.

Vi var ei gruppe mennesker ikke klarte å håndtere de utfordringer før og under turen. Vi hadde gjort dårlig turplanlegging med basis i de relevante faktorer; vær, snø, terreng og oss selv. Vi kommuniserte og diskuterte lite underveis. 

Og vi ble nok mye blended av det visuelle inntrykket av generelt lite snø i området. Som jo statistisk sett er utgangspunktet til vintre med de fleste skredulykker....Men dette var tiden før vi visste så mye om disse vedvarende svake lagene og deres forbannelse.....

Bjarte var den som tok ansvar og så situasjonen slik den var. Han sto i den settingen alene og måtte lide for det. Men heldigvis. Han hadde (selvsagt) sender/mottaker!  Mens vi resterende som ikke ble tatt hadde akkurat tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter til å gjennomføre en vellykket kameratredning. Og vi hadde en spade tilgjengelig! Uten den...vel...Kameratreninga reddet nok Bjarte. Og det ga oss andre en viss selvtillit i all elendigheten. Tross at en del nok også var rotfestet i flaks og noen tilfeldigheter.

Mye snø har fallt siden da og forhåpentligvis har noe endret seg. Det ble et veiskille i min tilnærming til ferdsel i brattere vinterfjell. Hendelsen ble en brutal vekker som avslørte mange hull i vår bevissthet rundt tematikken. Vi som var såkalt erfarne...Men hva er erfaring. Er et bare det at du har drevet på med noe over lang tid. Men som når alt kommer til alt ikke egentlig ikke har noe relevans for de konkrete utfordringene? Å ha drevet på med toppturer på ski i 25 år betyr ikke implisitt at du er god til å bedømme og forholde deg til skredfare. 

Men den viktigste lærdommen som i ettertid har vokst seg sterkere og tydeligere er at toppturer på ski handler om å holde fokus. Leve i nuet her og nå. Se situasjonen slik den faktisk her.

Og kanskje enda viktigere. Erkjennelsen av å vurdere snø og snø stabilitet er så utrolig vanskelig og en vitenskap der du aldri får et svar med to streker under. Du må forholde deg til en usikkerhet. Alltid.

Men det finnes lys og håp i sporsettingen. Terrenget!!  Vår beste og enklest håndterbare venn i vår streben etter å leve et langt lykkelig liv i snøen.   

Som hunden er menneskets beste venn er terrenget naturens gave til oss.  Og NVE har i tillegg gitt oss KAST. Et utrolig godt verktøy til å utvikle vår bevissthet rundt å gå tur (med) i terrenget.  

Ståsted 2019 med KAST som utgangspunkt:  Søndag 18.januar 1998 var dagen da vi skulle holdt oss til en klasse 1 - enkelt terreng tur. Turen til Styrmannen er en KAST klasse 3 - kompleks tur!!

Så derfor. La oss videreutvikle fokuset på terrenget. Og prøve å komme til en erkjennelse av at det faktisk er mye glede å hente i det enkle og mindre bratte. 

Oppfordringa blir! Bruk KAST. Les og lær mer her  

Og husk også ASSS (Alltid skredsøker, spade og søkestang). Sjekk at det funker før hver tur og lær å bruke det!  I siste instans kan det være det som bidrar til at du får livet i gave!