Snøskredulykka 1998 - ståsted 2019

Skredulykka på Styrmannen ved Vasstrand på Kvaløya søndag 18.januar 1998 ble nesten Bjartes siste dag. Det var også dagen da vinterfriluftslivet mitt mistet sin uskyld. 

Tankegodset fra hendelsen har fulgt meg siden. Så kanskje er tiden inne til å ta den frem og sette den inn i en kontekst av ny kunnskap og erfaring. I et forsøk på å lære.

Ståsted den gang da

Hendelsen.
Trivelig tur oppover og innover. Ikke mye men brukbart nok med snø til å gå på ski. En del vind. Med ett. Bjarte stopper. Han mente at snøfeltet foran oss ikke så helt ok ut. Han måtte grave litt. Vi andre står bare og prater i lag.

-Vi snur! Sier Bjarte brått. Ok. Jeg løfter og setter den ene skien ned på snøen. Pang. Spenningen i snødekket skyter ut som et geværskudd. Det går et tiendedels sekund. -Skred, ropes det!!

Vi fjernutløste skredet på 8-900 meters avstand. Bruddkanten var 8-900 meter lang. Vi fem med ski på beina klarer å kjøre ut. Bjarte, uten ski, blir begravd.

Noen timers trening med den analoge skredsøkeren hjemme på stuegulvet er utgangspunkt for det påfølgende søket. 10 minutter går.  Her!!  Grav her!

Vi har en spade. Ingen søkestang. 5 minutter til.  på 1,5 meter under snøoverflata. Her er han!! Han lever. Vi får han opp. Klemmer. Klump i halsen. Tårevåte kinn.

Været og snøforhold

 

Figuren viser værdata fra Meteorologisk på Tromsøya. Kort oppsummert: Jevnt over kuldegrader ukene i forkant av hendelsen. Ingen nedbør. Inntil dagene før. Da godt med hvitt påfyll, spesielt i løpet av lørdagen. Med tilhørende vind opp mot styrke 10.

Terrenget

Kartutsnitt som viser området fra turstart på Vasstrand til turmålet Styrmannen. Enkelt og greit første del over Vasstrandmyran.  Siste del går opp gjennom brattere terreng i dalformasjonen sør for toppen. Egentlig fint terreng for en topptur. Med muligheter for fin skikjøring.

Mennesket.

 
Seks gode venner. Såkalt erfarne. Vært mye på tur. Turkåte etter lang tids turtørke pga. dårlige skiforhold. Lenge siden siste snøfall. Så endelig. Snø. Og helg. Ny topp. Klar for tur!! Utstyr i gruppa: fire av seks med sender/mottaker (de resterende to kjøpte dagen etter!!), 2 spader, 1 søkestang.

Ståsted 2019 

Været og snøen.

Langvarig kulde = dannelse av vedvarende svake lag av kantkorn i snødekket og/eller overflaterim. Så snøbyger i kombinasjon med vind = fokksnø. Dette fundamentert på en solid gammel snøpakke. Flakskred alacarten var klar til servering.

Mennesket.
Vært mye på tur ja. Mye turerfaring = ja! Erfaring i å vurdere snø, snøskredfare...vel vel. Bjarte var den som hadde desidert mest og som brukte den i praksis. Flere av oss andre hadde holdt skredkurs og jobbet med tematikken. Men denne dagen sviktet kunnskapen oss. Muligens bidro synet av området vi skulle inn i til at vi senket guarden rundt å tenke skredutfordringer; det var da ikke så mye snø (se bilde under) !!  Så fokuset ble nok tonet ned og blåste bort i vinden.

Terrenget.  

Rett på sak. Her har vi mest å hente!!

Et økt fokus på terrenget som element for å bidra til tryggere turer har gitt oss kartverktøyet KAST = Klassifisering av skredterreng. 

 

Ser vi på rutevalget vårt denne fatale søndagen satt inn denne klassifiseringen:

Dette kartutsnittet gir en oversikt over terrengklasser som vår planlagte rute (rød strek) gikk i. Blått er terrengklasse 2 - Utfordrende og Rødt er terrengklasse 3 = Komplekst. Vi snakker for vår tur om terrengklasse 3 - kompleks terreng.

Det røde utropstegnet viser hvor vi befant oss da vi løste ut skredet.

Legger vi ruten inn i AUTO Kast (kartutsnittet over) som angir mulig utløpsscenarier. Utløpskartet viser to modellerte utløp: Mørkere lilla = Korte utløp = stor sannsynlighet for at et skred når så langt. Lysere lilla = Middels utløp - middels sannsynlighet for at et skred når så langt. 

Rutevalget ut fra dette tilsier at vi skulle inn i komplekst terreng. Denne er i KAST beskrevet som følger: "Terreng som er uoversiktlig og bratt, typisk alpine topper. Man må forholde seg til flere fjellsider og skredbaner samtidig, og er utsatt for flere løsneområder og utløp. Terrenget gir begrensede muligheter for rutevalg, og det vil være lang eksponeringstid for skredterrreng".

Etterpåklokskap er den sikreste vitenskap. Lyset som idag skinner på hendelsen viser at dette var et turmål overhodet ikke tilpasset de rådende forhold denne søndagen. Heller ikke hadde vi som gruppe de forutsetninger som skulle til for å takle det terrenget og de forholdene vi skulle inn i.

På en dag da dannelsen av vedvarende svake lag hadde hatt gode tider i forkant. Vinden hadde nok tatt godt for seg av snøen som hadde falt dagene før. Fokksnøflakene lå bare og ventet. Kort sagt; et snødekke i sin godt utviklede ustabilitet! Den bittelille vektøkningen av skien min på snøoverflaten var nok til å generere kollapsen i det svake laget som propagerte til bratt nok terreng for skredutløsning.  Og vi sto godt plassert i utløpsområdet for skredet som kom.

Vi var ei gruppe mennesker ikke klarte å håndtere de utfordringer før og under turen. Vi hadde gjort dårlig turplanlegging med basis i de relevante faktorer; vær, snø, terreng og oss selv. Vi kommuniserte og diskuterte lite underveis. 

Og vi ble nok mye blended av det visuelle inntrykket av generelt lite snø i området. Som jo statistisk sett er utgangspunktet til vintre med de fleste skredulykker....Men dette var tiden før vi visste så mye om disse vedvarende svake lagene og deres forbannelse.....

Bjarte var den som tok ansvar og så situasjonen slik den var. Han sto i den settingen alene og måtte lide for det. Men heldigvis. Han hadde (selvsagt) sender/mottaker!  Mens vi resterende som ikke ble tatt hadde akkurat tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter til å gjennomføre en vellykket kameratredning. Og vi hadde en spade tilgjengelig! Uten den...vel...Kameratreninga reddet nok Bjarte. Og det ga oss andre en viss selvtillit i all elendigheten. Tross at en del nok også var rotfestet i flaks og noen tilfeldigheter.

Mye snø har fallt siden da og forhåpentligvis har noe endret seg. Det ble et veiskille i min tilnærming til ferdsel i brattere vinterfjell. Hendelsen ble en brutal vekker som avslørte mange hull i vår bevissthet rundt tematikken. Vi som var såkalt erfarne...Men hva er erfaring. Er et bare det at du har drevet på med noe over lang tid. Men som når alt kommer til alt ikke egentlig ikke har noe relevans for de konkrete utfordringene? Å ha drevet på med toppturer på ski i 25 år betyr ikke implisitt at du er god til å bedømme og forholde deg til skredfare. 

Men den viktigste lærdommen som i ettertid har vokst seg sterkere og tydeligere er at toppturer på ski handler om å holde fokus. Leve i nuet her og nå. Se situasjonen slik den faktisk her.

Og kanskje enda viktigere. Erkjennelsen av å vurdere snø og snø stabilitet er så utrolig vanskelig og en vitenskap der du aldri får et svar med to streker under. Du må forholde deg til en usikkerhet. Alltid.

Men det finnes lys og håp i sporsettingen. Terrenget!!  Vår beste og enklest håndterbare venn i vår streben etter å leve et langt lykkelig liv i snøen.   

Som hunden er menneskets beste venn er terrenget naturens gave til oss.  Og NVE har i tillegg gitt oss KAST. Et utrolig godt verktøy til å utvikle vår bevissthet rundt å gå tur (med) i terrenget.  

Ståsted 2019 med KAST som utgangspunkt:  Søndag 18.januar 1998 var dagen da vi skulle holdt oss til en klasse 1 - enkelt terreng tur. Turen til Styrmannen er en KAST klasse 3 - kompleks tur!!

Så derfor. La oss videreutvikle fokuset på terrenget. Og prøve å komme til en erkjennelse av at det faktisk er mye glede å hente i det enkle og mindre bratte. 

Oppfordringa blir! Bruk KAST. Les og lær mer her  

Og husk også ASSS (Alltid skredsøker, spade og søkestang). Sjekk at det funker før hver tur og lær å bruke det!  I siste instans kan det være det som bidrar til at du får livet i gave!

 

Normalrutas forbannelse

På årets skredkonferanse på Voss var en av programpostene en gjennomgang av den tragiske skredulykken på Blåbærtinden i Tamokdalen. Et av lysbildene som ble vist i presentasjonen var fra undertegnedes guidebok "Toppturer i Troms".

Dette er andre gangen skispor med tragisk utfall har krysset inn i denne boka. Første gangen var tilknyttet ulykka på Sorbmegaisa i 2012.

Når jeg nå så bildet på skjermen. Rammet inn av atter en tragedie. Med ruteinntegninga. Nevnt i foredraget som "normalruta" 

Genererte det tanker.  

Om den såkalte normalruta og dens forbannelse.

En hver handling vi aktiverer og gjennomfører i fjellet er selvsagt et personlig anliggende.  Båret frem av det ansvaret hver av oss har som individ og som en del av fellesskap til selv å velge. Det kan vi ikke stake oss fra.

Samtidig bæres dette ansvaret frem gjennom handlinger iscenesatt av eksterne påvirkninger fra blant annet den tilførte informasjonen som er tilgjengelig.

Og i denne settingen da ofte fra guidebøker.

I "Toppturer i Troms", og i tilsvarende bøker, er det ofte et rutealternativ som er det generelt anbefalte. Som da ofte får betegnelsen "normalruta".

Disse rutealternativene oppfattes av mange (de fleste..) som greie og stort sett uten de store utfordringer.  Men studerer vi de litt nærmere, og det bør vi,  vokser det frem en erkjennelse av at slik er det ikke alltid.  De representerer i flere tilfeller traseer som går i skredutsatt terreng og som dermed krever respekt og nøye vurderinger før de sporsettes.

Et eksempel er Skitntinden på Kattfjordeidet. 

Etter at en uthogd trase gjennom skogen så dagens lys har denne vokst frem som "normalruta". Noen ser det med det blotte øye, og går du inn på bratthetskart ser du du det helt tydelig. Ruta går i skredterreng!! (...jeg venter bare på når vi får den første alvorlige skredhendelsen her...)

Jeg følte selv et visst ansvar og tenkte mye gjennom denne tematikken mens jeg skrev boka. Det er makt i ei guidebok. Til å påvirke. Til å sette dagsorden. Til å sette sporet! 

Det er utfordringer med formidling. Det skrevne ord oppfattes forskjellig. Litt for bokstavelig av enkelte. Som f.eks da det den gangen da sto i turbeskrivelsen: "...så legges ruta videre opp det bratte henget til skaret....", var det faktisk en som hadde litt vanskelig for å forstå avgjørelsen om å snu basert på det ferske naturlig utløste skredet i nabohenget.   -Men det sto da i beskrivelsen at vi skulle opp der ..., sa han.

I boka har jeg derfor vært bevisst på hvordan bruke det skrevne ord til å omtale terrenget og de utfordringer som venter deg underveis.  På en mest og best mulig objektiv deskriptiv måte. Jeg er vel litt gammeldags og har fortsatt trua på at de gode ord, i samklang med kart og flybilder, er gode verktøy i denne konteskten for å nå ut med et forståelsefullt budskap.

Med dette utgangspunktet var håpet at en såkalt "normalrute" skulle bli fremstilt og forstått med sine eventuelle iboende utfordringer.

Jeg vet ikke om jeg lyktes!

Uansett. Ei guidebok gir aldri noe fasit. Den er en veileder. Du må selv finne og gå opp det beste og mest hensiktsmessige sporet.

Jeg håper å slippe og bli "involvert" i flere slike tragiske hendelser i vår vakre fjellverden.  Det skaper mentale sarte skygger i et sjelelig maleri som skal være penslet ut i lyse farger. 

Håpet er at vi alle kan fremkalle oss et nyansert og reelt bilde  av "normalruta". Ikke la oss lure av navnet. Vi må gjenkjenne dens egentlige vesen. Studere den skikkelig før vi legger avgårde. Samstemme den med de rådende snø- og værforhold og de vi skal på tur med.

Slik at den kan bidra til det som har vært en av hovedintensjonen min med boka. Å bringe frem dager fylt med "normalrutas" glede! 

Fjernt fra "normalrutas" forbannelse.

Prat mer! Lev lengre!

Det har vokst frem i meg en trosmessig mulig villfarelse om at prater vi litt mer, vil færre dø i snøskred.

I perioder ropes det høyt.  Spesielt etter at tragiske skredhendelser har rammet oss;  -Vi trenger mer informasjon ut til folket. Lyder ofte tydelige stemmer.

Jeg vet ikke helt. Alt kan selvsagt gjøres bedre. Men har vi egentlig ikke bra med informasjon tilgjengelig. Som også stort sett fremstår brukbart forståelig.

Det er kanskje ikke akkurat der skistøvelen trykker aller mest mest.

God informasjonstilgang er så absolutt viktig i mange henseende. Selvsagt. Men det går kanskje en grense på hvor stort volum tekst og tall som egentlig er nødvendig. Kanskje er heller ikke nyansene i hvordan informasjonen presenteres og fremstilles SÅ viktig. Jeg tror på mange områder vi i dag klarer å lese dagens tekst godt nok.

Det er kanskjer mer sånn at vi blir overlesset med informasjon. Så utfordringen er og blir å kunne bruke den mest mulig effektivt og best mulig i praktisk utførelse.

Så da sporer vi opp til det vi egentlig skulle prate om.

Snøskredutfordringene.
Her har vi varsom.no. Med hele sin skattekiste av kunnskap vel anrettet på så mange fat.

Og det viktigste fatet. Snøskredvarslene. Som vi får servert daglig. Utarbeidet og tilrettelagt av velpleiede menneskelige hjerner. Foret med data fra det mest moderne automatiserte teknologiske utstyr som er gjennomarbeidet av de beste datamodeller.  Tilsatt værprognoser kalibrert av meteorologer av kjøtt og blod.  Tunet med de ferskeste observasjoner rett fra snøen levert av de dyktigste skredobservatører.

Resultatet; Snøskredvarsler med så utrolig mye vettug lærdom. Godt forståelig fremstilt og presentert på en skjerm nær deg. Bare å fråtse og bruke.

Men. Paradokset. Samtidig som vi sitter på all denne fantastiske informasjonen begir vi oss ut i vinterfjellet på feil steder til feil tid. Og da går det noen ganger helt galt. Forstå det den som kan.

Så det er ikke så enkelt å forstå. Nei! Men sånn er det ofte når det er den menneskelige hjerne som er utfordringa. Den bidrar ikke alltid til rasjonelle handlinger.  Så vi er helt klart vår egen store fiende i denne konteksten.

Vi har ingen å skylde på. Det er vi som er problemet. Du og jeg. Men samtidig er vi den viktigste bidragsyter til løsningen.

Så her ligger mulighetene.

For noe kan vi på en enkel måte bli bedre på. Vi er sosiale vesener der de fleste av oss dyrker
fellesskapets samkvem. Og der. Midt i møteplassen. Der ligger et uforløst potensiale. 

Praten.  Vi må prate mer. Prate mer sammen. Ta ned all den informasjonen vi tross alt har om vær, snø, skredproblem og snøstabilitet. Samtale mer om den. Diskuter den. For å skape en samstemt forståelse av den. Foredle den og klargjøre den til bruk.

Det krever innsats. Absolutt. Men det gjør jo så mye langs sporet vårt.  Jakten på et langt lykkelig og trygt liv er ei evigvarende lang utfordring. Men kommunikasjon mellom mennesker har vel i mange sammenhenger bidratt til håp som har ledet an på veien til noe bedre.

Så da blir mi oppfordring inn mot årets vinter. Ta et stavtak for Skredpraten.

Gi oss tiden. Skap oss mulighetsrom. Oppmuntre oss selv til å prate mer i lag. En skikkelig dugnad for skredpraten. Til å diskutere all den den fantastiske  lærdom vi tross alt har tilgjengelig. Til skikkelig å hente ut potensialet som ligger tilgjengelig i ordene, tallene og figurene.

For å gi oss selv mulighetene til å oppnå en bedre samhandlingsmålrettet ærlig forståelse av all denne informasjonen!!

For så å bruke den i aktiv handling. For det gemene beste!

Som kan ende med at vi velger ikke å gå den planlagte turen! Men en annen...bedre...

Og så kunne komme tilbake i morgen. Eller i overmorgen.

Så. Sett av tid. Prat mer! Lev lengre!

Kort og greit

Skredkortet

Er du i tvil om hva du skal tenke på for å dekke inn all nødvendig informasjon til å kunne gjennomføre en tryggest mulig tur sammen med de du skal ut sammen med.

Skaff deg Skredkortet. Toppturistens oppskriftsbok for en mest mulig trygg tur.

Ut på tur? Kok en kopp kaffe eller to, bak noen boller og sett deg ned sammen med turfrendene dine og skredkortet.

SKREDKORT - gjør turen tryggere! Idag, i morgen, i overmorgen. Alltid.

Kort og greit!

Mer info her der kortet kan lastes ned. Kan også hentes hos noen utvalgte pick-up point i sentrale fjellstrøk rundt i landet.

 

Tamokdalen - hvordan hindrer vi slike ulykker

2.januar 2019 ble starten på en skredtragedie som ennå pågår. 4 unge mennesker endte sitt liv under Blåbærtindens monumentale sydvegg. Tre av disse er funnet. En ligger fortsatt der oppe under snømassene. Aksjonen for å få vedkommende ut er satt på vent til våren.

Ulykka i Tamokdalen initierte en av de største og mest utfordrende redningsaksjoner tilknyttet snøskred i Norge siden Vassdalenulykka i 1986.

En slik hendelse påvirker oss alle sterkt. På ulike måter.

Når roen etter hvert har fått senket seg over hendelsen vokser det et viktig spørsmålet frem; Hvordan kan vi hindre at slike ulykker skjer i fremtiden!

Det var dette CARE- Center for Avalanche Research and Education ønsket å få belyst på skredseminaret på Studenthuset Driv i Tromsø tirsdag 5.mars. At temaet engasjerer mange var 400-450 oppmøtte tilhørere et entydig bevis på.

Opplegget var todelt; først en en gjennomgang av ulykka og redningsaksjonen og deretter heve blikket litt, se på utviklingen de senere år for å prøve å gi svar på hvordan unngå slike ulykker.

Til å diskutere og belyse hendelsen var det satt sammen et panel av personer som var sterkt engasjerte i hendelsen mens den pågikk; innsatsleder Roald Berntsen fra Politiet, Julie Fieler, fagleder skred i Røde Kors og anestesilege i spesialisering ved UNN, fagleder skred i Norsk Folkehjelp Vegard Standahl Olsen i tillegg til Aadne Olsrud. Han bor rett under Blåbærtinden og var en viktig ressurs i forhold til bl.a. lokalkjennskap og-kunnskap.
Under siste del av programmet var også Andrea Mannberg fra CARE med i panelet.

Seansen ble ledet av Audun Hetland fra CARE.

Kvelden startet med ett minutts stillhet for å minnes de omkomne.

Gjennomgangen av ulykka talte sitt tydelige språk at dette var en utrolig sammensatt, utfordrende  og komplisert aksjon som involverte mange mange ressurser i form av bl.a helikoptere og mannskap fra de ulike offentlige etater samt frivillige redningsorganisasjoner. Fra 2.januar til den ble avblåst og stilt i hvilemodus 24.januar hadde flere hundre personer bidratt. En utrolig innsats av mange folk!!

Skredulykker der mennesker omkommer er den harde tragiske siden av dette livet som i utgangspunktet skal være noe positivt godt. Derfor er det viktig å hente ut aktuell lærdom for å prøve å besvare det viktige spørsmål under seminarets del 2;  

Hvordan hindre at slike ulykker skjer
Panelmedlemmene bidro alle med innspill fra sine ståsteder.

Oppsummert momenter som kom fram:

• Kunnskap er viktig. Men ofte er denne vanskelig å forvalte bra slik at resultatet blir optimalt
• Ferdsel i skredterreng  medfører at det alltid er en restrisiko som er vanskelig å forholde seg til. Viktig med å vurdere og kjenne på sitt eget forhold til risiko. Men dette er utrolig vanskelig.
• Toppturer på ski i brattere fjell =  et miljø der man sjelden får tilbakemeldinger om de handlinger man gjør egentlig er gode. Vet ikke hvor kort vei man egentlig var unna katastrofen. Kan ledes til å tro at dette var en perfekt planlagt og gjennomført sporlegging, men et spor 10 meter til høyre ville kanskje ha gitt et annet utkomme. Motsatt i f.eks klatring der man ofte får umiddelbare tilbakemeldinger på sine feilgrep.
• Tidligturer i sesongen i nord betyr mindre marginer i forhold til bl.a. lys/mørke og vær. Tur med hodelykt er krevende. Baser deg heller ikke på at redningstjenesten kan komme til unnsetning; forholdene kan være for dårlige!
• Hvis ulykken først har skjedd handler det derfor om å kunne gjennomføre effektiv kameratredningen for å ha mulighet å grave frem folk i live. Men husk; statistikken sier at du har 10-15 minutter på deg og at når skredet stopper er 1 av 4 døde av traumer.
• Det er en sannhet i mange ulike realterte miljø at aktiviteten i seg selv er kul, men å gjøre feil ikke er det. Det er derfor viktig å skape en større åpenhet om å stå frem når du gjør feil, for å kunne hente ut læring.
• Andres feil = de har gjort feilvurderinger. Våre feil = vi er uheldige. Viktig at vi skaper oss et realistisk selvbilde. Vi er tross alt selv skyld i de desidert fleste skredulykkker og har ingen andre å skylde på.
• Den menneskelige faktor er kjernefokusområdet. Det er der utfordringene... og svarene ligger. Forskningen i regi av CARE er derfor viktig

Helt tilslutt fikk representanter fra RødeKors, Norsk Folkehjelp og Norske Redningshunder hvert sitt grafiske trykk som takk fra alle oss som satt i salen og andre med for den fantastiske innsatsen de bidro med og alltid bidrar med i slike aksjoner.

Vel fortjent!

Noen ettertanker fra en trygg hjemmesofa
Vi er vel alle enige om utviklingen de siste årene etter at fikk på plass en velfungerende snøskredvarsling i Norge tross at folk fortsatt dør i skredulykker, har vært entydig positiv.

Vi er nå inne i en nasjonal dugnad der det er blitt større og bredere engasjement i og rundt tematikken. Flere stemmer bidrar. Både i ord og handlinger. Vi er blitt mer bevisste.

Vi er faktisk også blitt praktisk flinkere. Til å planlegge, observere, vurdere, beslutte og handle.  For hvis vi ser på utviklingen de siste årene med en tilnærmet eksposive økning i antall skikjørere burde egentlig langt flere omkommet i snøskred enn det statitsikken viser. Det tilsier at vi stadig går opp og kjører ned bedre spor.

Hvordan hindre at slike ulykker skjer var spørsmålet. 
Det finnes ikke noe enkelt entydig svar. Så lenge dette handler om mennesker. Iboende alle våre utfordringer om å kunne strukturere all informasjon og bruke den rasjonelt og korrekt.

Så da handler dette bare kort sagt hard om langsiktig og tålmodig jobbing med å dele og diskutere. Erverve kunnskap. Bygge kompetanse. I håpet og trua om at det hjelper.

Og det hjelper. For sure!

Alle fotos under fra seminaret: Sjur S.H.Melsås