torsdag 26. november 2020

Se opp! Se ned. Eller dra et annet sted.

Tidene har endret seg.  Tiden bør kanskje endre oss også. Vi er blitt stadig flere som søker ut og opp i fjellheimen på tur. Det fordrer nye tanker og kanskje andre beslutninger.


Selvsagt er det ingen store utfordringer å finne plasser hvor vi kan nyte ensomheten alene eller sammen med en liten gjeng venner når vi skal ut på tur. Der vi bare har oss selv å ta hensyn til.

Søker vi derimot ut i de mer populære fjellsidene er det i dag sjeldent nødvendig å måtte tråkke egne spor. Her møter vi nå mange på tur. Ofte spredt oppover eller nedover i terrenget.

Det kan få konsekvenser.

Store Kjostinden, Lyngen. Et fantastisk flott skifjell. Populært. Men utfordrende. En bestigning som  store deler går i skredterreng. 13.oktober 2007. Flere grupper på tur oppover. Spredt. Så skjer det. Folk høyt oppe på fjellet løser ut skred. Som treffer andre grupper lengre nede langs oppstigningsruta.  En person får alvorlige skader, men overlever. En blir begravd, men lokalisert og gravd frem av turvennene. I live. Det gikk tross alt brukbart bra; i hvert fall fysisk.

Geitgaljen. Lofoten. Også et populært skibestigningsfjell. Krevende det også, der deler av ruta går i skredterreng. 16.mai 2020. Denne dagen var det flere grupper på vei oppover. Ei gruppe har bestemt seg for å snu før de siste par hundre bratte høydemetre. De står i slakt terreng. Ovenfor dem er det folk på vei opp. Disse utløser skred. Som treffer de tre i gruppa og fører dem flere hundre meter ned ei bratt  stor snørenne. Alle overlever, men en får en alvorlig skade i armen. Det gikk rimelig bra her også, tross alt; i hvert fall fysisk.


Foto: regobs.no, kjus@nortin

Når vi er alene på tur i et område har vi stort sett bare oss selv å ta hensyn til og holde kontroll på. Selv om det jo i mange tilfeller kan være utfordrende... 

Hendelsene beskrevet over eksemplifiserer en toppturhverdag som nå mange plasser er blitt mer og mer vanlig. Søker vi ut til de populære toppturfjellene vil vi stadig oftere måtte forholde oss til mange folk på tur. 

Konsekvensen av våre handlinger kan påvirke andre som befinner seg under oss i terrenget. På samme måte som vi også må forholde oss til at grupper over oss kan løse ut skred som kan treffe oss. Skredterreng er både løsneområde og utløpsområde!

Noen ganger lever vi etter en turplanleggingsprotokoll som sier at vi ser an forholdene og bestemmer oss når vi kommer frem til startpunkt. Eller når vi er underveis på turen. 

Koronapandemien kan bidra til at årets vinter vil fremstå enda mer utfordrende. Det forventes at enda flere vil søke ut og opp på toppturski. Som i seg selv bidrar til et økt potensiale for at skredhendelser kan skje. 

Kanskje må vi nå oftere konkludere med; -Nei, dit drar vi ikke i dag under de rådende forhold. Det vil være for mange usikre momenter som ligger utenfor vår kontroll.

Så i vinter bør vi kanskje være enda mer bevisste på våre beslutninger og handlinger.  Tenke enda hardere på konsekvenser. 

Vi må se opp. Vi må se ned. Eller kanskje dra et annet sted. 

Uansett. God tur!





fredag 25. september 2020

Idag tenker jeg på Bjarte

Hvert år når sesongens første utgave av skimagasinet Powder dumper ned i postkassa tenker jeg på Bjarte Alvik. Min gode venn.  Kanskje kan jeg takke han for at jeg er i live idag.

Snøskredulykka på Styrmannen på Kvaløya 18.januar 1998 viste i all sin vakre brutalitet at det hvite vakre friluftslivet brått kan bli totalt svart. 

"Å overleve et snøskred handler om ikke å bli tatt av et snøskred"! Da jeg kom ned fra den skituren var livet mitt endret! 

Tilnærmingen til snøskredutfordringene i Norge er også endret. Det er en annen hverdag idag enn det var den vinterdagen i 1998.  

Vi har tilgang til så mye mer informasjon. Vi har fått snøskredvarsler. Som er et fantastisk hjelpemiddel. Det arrangeres flere skredkurs, skredworkshops, skredseminarer++.  Det skrives mer i magasiner, tidsskrift og på sosiale medier. Bevisstheten om snø og tryggere ferdsel har nådd høyere høyder.

Vi er blitt et gedigent toppturfelleskap med en åpenhet og et brennende ønske om å dele kunnskap og erfaring med hverandre. Hvordan gjøre toppturlivet tryggere.

Men. Vi må være ydmyke. Innse at det er mye vi ikke kan. Det meste er opp til oss selv. Vi kan styre lyset og vi kan unngå mørket.

Snøen har falt mange steder. Vinteren er på vei. Skimagasinene likeså. Så i dag er kanskje dagen til å begynne den mentale innkjøringen til hva som venter og forventes. Av meg selv og av mine turfrender.

Bjarte overlevde. Jeg lever fortsatt. Og klarer fortsatt å nyte skiliv mitt. Men det krever en innsats. 

Vi må ta beslutninger. Gjøre valg. Der du noen ganger må velge bort noe. Ikke alltid like lett. Men det blir ikke så vanskelig. Når det handler om å kunne leve et langt godt liv.

I snøen til fjells eller i godstolen med kaffekoppen og sesongens første utgave av Powder.

I takknemlighet. 

Til god helse og et langt liv. 

Til Bjarte.



torsdag 4. juni 2020

Mer kjøtt og blod


«Slik kan vi unngå ein ulykkessommar i fjellet» var overskriften nylig i en sak fra Vestlandsforskning der de sier «Berre eitt grep har vist seg å vere effektivt: Å få informasjon og råd ansikt til ansikt frå fjellvakter av kjøt og blod. Slike ordningar er i dag på plass i Trolltunga-området, ved Nigardsbreen i Jostedalen og over Besseggen.»

Og videre: «Vi finn at den personleg retta informasjonen, og ikkje minst samtalen mellom fjellvakter og fotturistar, blir langt meir målretta enn skriftleg informasjon. Ikkje minst for turgåarane som har størst behov for råd – dei som manglar innsikt og utstyr, har svak fysikk, eller vil gå til feil tid. Denne gruppa les aller minst på skilt og nettsider. Anten er dei ikkje merksame på åtvaringane, eller dei vel å oversjå dei fordi dei reknar seg som meir fornuftige enn andre turgåarar.»

Her er mye interessant som også kan overføres til vinterutfordringer i forhold til ferdsel i skredutsatt terreng.

Kort oppsummert: Den menneskelige kontakt og personlige involvering er viktig for å oppnå best resultater! 

Vår fantastiske informasjonsdatabank varsom.no gir oss sine daglige oppdaterte snøskredvarsler. Varslene har hatt effekt på vår ferdsel i vinterfjellet. Vi er blitt flinkere.  Vi er blitt mer bevisste. Vi har endret adferdsmønster. Men vi kan bli enda bedre.

Skredvarslene er i utgangspunktet død kunnskap. Som må aktiveres mentalt for å fremstå som meningsfull informasjon. Til bruk i ei praktisk tilnærming til utfordringene de skal hjelpe oss å leve i. 
Vår elskede PC- eller mobilskjerm er et viktig verktøy for å få tilgang til informasjonen. Men med overnevnte forskning som bakteppe må vi kanskje supplere iPhone, Samsung, Dell og Lenovo med Turid, Kari, Ola og Anders. Tenke mer aktiv kunnskapsformidling. I direkte møter mellom mennesker. 

Det kan skje på parkeringsplassene i Håkøybotn og på Kattfjordeidet utenfor Tromsø, i kafeene på Lyngenfergene og tilsvarende sentrale møteplasser for toppturfolket. Her skulle "skredvakter" vandret rundt og prata med folk. Det hadde vært noe det.

Tanken og ideen er god. Men i praksis. En utopi. Umulig å gjennomføre. Koster for mye. For liten effekt. Ikke verdt innsatsen. 

Så da så.

Men.

Jeg er uansett sikker på at det personlige engasjement er veldig viktig. For å bidra med mer tyngde i formidlingen og dermed kunne hente ut en enda større gevinst. Kanskje mer enn vi tror. 

Det beste er face to face møteplasser som nevnt over, men det kan også være gjennom måten vi pakker ut aktuelle budskap når vi deler informasjon på sosiale medier. Ikke bare del. Få mere kjøtt på beinet. Ramm det inn med en personlig kommentar, gjerne litt humørfylt, som pirrer interessen, følelsene og engasjementet slik at budskapet kanskje trenger lengre inn. Til en erkjennelse. Av at dette faktisk angår meg. Dette må jeg lære mer om.

Veien til mannens hjerte går gjennom magen, heter det. Lett omskrevet variant i denne settingen blir da; veien til hjernen går gjennom hjertet.

De aller fleste skredulykker skyldes menneskelige feil. Mennesket er dermed også veien til løsningen.

Vi må mobilisere kjøtt og blod enda mer i vår felles streben etter det trygge toppturliv!

Involver oss mere for å utvikle oss til det bedre.



onsdag 15. april 2020

Fokk on! La oss prise sjitværet!

På en dag da nordlendingan proklamerer at de er "sjitlei" av dårlig vær med vind, snø og regn om hverandre, kan vi konstatere at været ikke har vært så dårlig at det ikke er godt for noe!

For nemlig! Vi har sluppet unna det som kanskje enda verre er; nemlig vedvarende svake lag. Dette skredproblemet som de senere år har ridd oss som ei mare gjennom store deler av vinteren.

Årets sjitvær har faktisk dermed gitt oss en litt enklere innpakket topptur hverdag. Skredproblem-atikken har fremstått på et vis mer håndterlig.

Fordi.

Fokksnø! Det har i vinter handlet mye om fokksnø.

Skredproblemer vinteren 2019/2020 frem til 13.april i varslingsregion Lofoten og Vesterålen
Figuren over viser som eksempel den totale dominans av fokksnø som skredproblem i Lofoten og Vesterålen. Som også er reprentativt for mange steder til fjells i landet vårt denne vinteren.

Fokksnøens utfordringer kort fortalt:
  •  Dette skredproblemet oppstår når vinden flytter snø, enten under et snøfall eller snø som ligger på bakken fra før
  • Fokksnøproblemet kan oppstå svært hurtig
  • Varer typisk mens vinden pågår og opp til noen dager etter, avhengig av blant annet temperaturen, fuktighet og snødekkets egenskaper (fra varsom.no)
Mens vedvarende svake lag bidrar til mer langvarige bekymringer og er ofte mye mer utforende å håndtere, er fokksnø et ferskvareproblem. Der og da og til noen dager etterpå. Enklere å forholde seg til, enkelt sagt.  Men som alt anna innen snø og skred; selvsagt krever fokksnøen også sin kunnskap og respekt for å forstå og leve seg trygt gjennom.

En typisk fokksnøutfordring
En dag eller to med sterk vind i kombinasjon med snøbyger. =Fokksnø. Den klassiske inngangen til økt skredfare. Deretter påfølgende dag. En lørdag. Fridag. Med sol, blå himmel og vindstille. Den perfekte toppturdag.



Men take care! For nede i dypet i fokksnøflaket driver snøkrystallene fortsatt og omorganiserer seg. Knytte nærmere kontakter til sine omgivelser. Men ennå ikke kommet helt i stabilisert rotfestet likevekt. Det tar litt tid.

Så fokksnøutfordringene handler om å ha litt tålmodighet. Til snøen har fått stabilisert seg, satt seg, for å bruke et litt mer folkelig uttrykk! Det tar oftest en dag eller et par dager til.

Så kunsten er å kunne holde litt igjen.

Det litt større bildet.
Kanskje, sier bare kanskje, har årets værbilde bidratt at vi per i dag ser en skredstatistikk for fastlandsNorge som viser at ingen har omkommet i snøskred (så langt).

Selvsagt har sjitværet og etter hvert coronaviruset bidratt til at færre har sporsatt vår vinterfjell. Men muligens har sjitværet som har gitt oss fokksnøen som skredproblem, i kombinasjon med et fravær av godt utviklete vedvarende svake lag også bidratt til at den statistikken sålangt er udelt positiv.

Så. Fokk on! La oss prise sjitværet!

PS!!  Vil du lære mer om fokksnøen, og det vil du vel; les her