mandag 25. desember 2017

Juledagstanker om fremtiden, snøen og kulda


Toppturlivet handler mest om å nyte nuet. Men for de av oss med mye av tankegodset rotfestet i hvordan vi skal kunne ferdes tryggest mulig til evig tid er fremtiden en viktig del av nåtiden. 

Juledagene i nord så langt på sosiale medier (for de av oss som har måttet være inne) mørketidslyset mot oss av dype skispor, og folk med oppspilte fjes som har vært ute og leka i herlig ubunden snø. Akkurat som det skal være. Ren turglede.

                                         Turglede. Tverrfjellet, Kvaløya, julaften 2017. Foto: Heidi Berg


1.juledag ble oss prisgitt med kaldt vær og lite vind. Da må vi samtidig med gleden over herligheten kunne tenke et par tre tanker til.

Den umiddelbare tanken; overflaterim. Den entydige bekreftelsen lå da også også tydelige fremme i dag ettermiddag:

                                          Overflaterim på Tromsøya 25.12.17

I seg selv så utrolig vakkert å se på med sine glinsende overflater. En estetisk visuell nytelse kreert av naturens egne mestere.

Men en ny tanke tenkes umiddelbart; hva med morgendagen?  Fortsatt kaldt og lite vind? Enda mere av naturens kunstverk voker frem …

Eller?  Det utfordrende scenariet.

Snø. Først lett snø som faller og uten vind. Så etter hvert litt økende vind. Rimet dekkes først av ubunden snø. Som deretter blir dandert til med myke nysnøsflak eller fokksnøflak.

Wow. Nedsnødd overflaterim. Kollapslaget ligger klart. Flaket likeså. Sandwichen er servert.

Parallelt tenkes enda en ny tanke. Kulda er djevelens gave til oss. Oppbyggende omvandling. Kantkornlag.  Dette hersens ord som vi helst ikke ønsker å ta i vår munn. Men som de senere år har fått utvidet tilgang til vokabularet vårt. Som vi vet kan ende opp i disse pytonske vedvarende svake lag. Som kan leve med oss så altfor lenge gjennom vinteren og på mange måter kunne begrense turgleden.

Så da. Hvorfor ikke bruke de varme juledagene inne. Til også å tenke litt om og på kulda ute. 

Vi vet hva dagen i dag har brakt oss av gleder  Men samtidig gitt oss fremtidens utfordringer. Overflaterim og kulde.

Så hva med morradagen. Både den i morra og den om ei, to uker.

Hva kommer da. Lekestue…eller??

Tenkt lenge nok og vil lære mer? Her kan lese om overflaterim, kantkorn og vedvarende svake lag

tirsdag 19. desember 2017

- Vi vurderer underveis!

Sjelden eller aldri har jeg opplevd en dag som den. Sprekkene skjøt ut som geværskudd når vi satte skiene ned på snøen. Drønnene ljomet stille rundt oss. I alle retninger. Skred løsnet som nysnøen på trærne når vinden begynner å få tak. Noen naturlig utløst. Andre fjernutløst av oss.

Det var som å spore midt gjennom ei teaterforestilling med tittel "Entydige tegn på betydelig skredfare." Tonesatt av puff, womb, rutsj og tsjjj.

Varselstjerna lyste skarp rød. Absolutt ingen langdryg diskusjon behøvdes. Det var umiddelbart en tykk strek under konklusjonen: Idag holder vi oss unna alt skredterreng!!

                                                    Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet

Om kvelden. Turoppsummering av dagen. 

Rammesatt av dagens monumentale lærebok. Tegnsatt entydig i rødt på hvitt med få andre nyanser. Her var det enten eller og ikke noe midt i mellom.

Turplanlegging for morgendagen. 
Styrt av dagens erfaringer og hovedbudskapet i snøskredvarselet på varsom.no
"Krevende forhold, ferdsel i bratt terreng krever erfaring og kunnskap. I tillegg til ustabile nysnøflak finnes det stedvis vedvarende svake lag under nysnøen." 


Ulike tur- og rutealternativer diskuteres i plenum. Alle ser ut til å nikke samstemt om at dette heller ikke blir dagen da vi skal utfordre skredterreng. Over hodet ikke. Under beina ikke.

Noen grupper velger dermed umidelbart ei 100% trygg tilnærming. Allerede før kveldsmaten er man enige: Skredterreng blir helt tabu!!


                                       Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet

Mens andre derimot sier: -Vi vurderer underveis.  

På planlagt tur i terreng som har sine større områder under 30 grader, men som også fremviser mer utfordrende topografi med heng godt definerte inn i skredterrengklassen.

De trigget skredet på avstand. 
Fjernuløst. Skredmassene i utløpsområdet strakk seg over oppoversporene deres.

En hendelse som dette genererer viktige spørsmål. 

Var det greit under de rådende forhold og i det aktuelle terrenget og bestemme seg for å gjøre vurderinger og ta beslutninger underveis? Selvsagt er det lett å være etterpåklok.

Men. Hvor mye kompetanse og innsikt kreves det eventuelt for å kunne stå for denne tilnærmingen? Hvor sikker er vi på at vi er istand til gjennomføre løpende trygge rutevalg ut fra de gitte betingelser? Sikre nok? Hvor godt kjenner vi oss selv og de vi skal på tur med? Har vi kunnskapen? Har vi  kompetansen?  Til å kunne legge sporene innenfor vår risikoakseptsfære.

Kanskje er derfor det beste noen ganger ut fra all informasjon og erfaring vi har tilgjengelig å klargjøre planene helt og fullt allerede kvelden før tur;  "Vi velger et rutevalg som er 100% trygt. Hele veien. Hele dagen."

Å bestemme seg for å unngå vurderingsutfordringer tilknyttet mer krevende rutevalg underveis bidrar også til at vi slipper og måtte forholde oss til beslutnings- og handlingsmønstre som ofte styres av alt annet enn ei rasjonell tilnærming. Og fanges vi i de heuristiske fellene kan det gå galt.

Det er ikke lett nei. Å knekke koden.
For mange ganger går det jo bra. De fleste ganger faktisk. Det har livet fortalt oss.

Så dette handler om å finne de dager da det er helt ålreight å måtte gi slipp på noe. Og heller velge noe annet som kan bli nesten like bra. 

Selv om du da kanskje går glipp av muligheten å leke i Den fjellsiden med den herlige nysnøen. Men som du uansett kan komme tilbake til ved en senere anledning.

Vi må bare klare å finne de dagene. 

Da vi bør ta vurderingene og beslutningen allerede før vi drar ut på tur. Og stå på den.


                                                     Illustrasjonsbilde fra Magic Mountain Lodge, Lyngseidet







tirsdag 12. desember 2017

Hva nå da?

Så står jeg her da igjen. Ute på det snødekte fjellet. Jeg, spaden, lupa og rasterplata. Og snøprofilen.


Snøprofilen ja. Dette elementet som har levd sitt flyktige liv gjennom skiftende retninger hva gjelder metoder for å tolke snødekke og tilhørende stabilitet.

Etter at vi fikk snøskredvarslinga i Norge er snøprofilen atter kommet til verdighet igjen. Nå er det stor stas og få stå med hodet nede i denne gropa og stirre på den polerte veggen med hele vinteren så langt presentert i lags form. Hvert lag med sine snøskrystaller og tilhørende samhandling. Hvert lag sin meterologiske historie. Der hvert lag betyr noe.

Sammen er de sterke. Eller helt utrolig svake. Sterke bindinger gir trygghet. Svake bindinger skaper utrygghet og uvisshet. Eller motsatt...

Så her skuer man midt inn i snøens historiebok og skal prøve å forklare og forstå. Det er og blir så utrolig vanskelig. Vi har våre metoder. For å prøve å forstå. For å prøve å forklare. Noe føler man seg mer sikker på. Men mye føler man seg så forbannet usikker på.

Bildet har omsider satt seg.



Fokksnøen øverst. 20-30 cm. Harde flak. Stor tilleggsbelastning for å utløse noe..?!.

Skarelaget under der. Et par sentimeter; den er grei.

Men så under der. Den store stygge ulven. Rotta i rosehagen. 2-3 sentimeter lag med begynnende kankornete krystaller. Vedvarende svakt lag. Denne betegnelsen som har ridd oss som ei mare de siste årene. Og da ser det ikke ut til at vi slipper unna denne sesongen heller.

Hva nå da? De vil kunne leve lenge. Men vil de leve stillferdige der nede. Eller vil de føle behov for å røre på seg??

Disse store spørsmål får vi overhodet ingen svar på nede i snøprofilen.

Men med alle snøprofiler som idag graves rundt i vårt langstrakte land. Med alle de kloke hoder som som står og studerer lagdelingen. Med alle øyne og føtter som idag gjør mange andre viktige observasjoner. Med alle de gjennomarbeidete regobser som så legges ut. Med all den kompetansen som så setter sammen alle disse ingrediensene til et snøskredvarsel.

Med all denne fantastiske informasjonen vi da får tilgjengelig på regobs.no og på varsom.no.

Da har vi ihvertfall et utrolig godt utgangspunkt å kunne tilegne oss kunnskap som kan bidra til å tilpasse våre liv ute i snødekte fjell innenfor en sfære der vi føler oss komfortabel.

For uansett alle gode hjelpere idag så er det vi; du og jeg som selv er ansvarlige for å måtte stå inne for hvordan vi forholder oss til morgendagen. Når neste snøfall kommer.

regobs.no. varsom.no.  Og så et skredkurs.











mandag 20. november 2017

Rimkrystaller, vakre men og farlige

Torben Rognmo har vært ute på tur i det siste i det vakre herlige været i nord og deler her sine betraktinger om noe som er vakkert, vakkert, men også kan være farlig,farlig:
Det har i den siste tiden vært kaldt å klart vær, og vi har et relativt tynt snødekke. Vi har og hatt lave temperaturer og lite vind. Torsdag i forrige uke var jeg på Fagerfjellet i Ramfjorden, ca -4g og klarvær. Det var nydeli føre med masse løssnø. Oppdaget da nede i skogen påbegynt rimkrystall dannelse. Var tilbake dagen etter ( da var dt ca -8/9g og klarvær) og det var da masse fine og store rimkrystaller. De hadde da fått vokst skikkelig på bare 1.døgn. Tenkte at dette måtte undersøkes nærmere, så i dag gikk jeg fra Asko og opp på Tromsdalenstinden. Allerede ved parkeringen finner jeg store fine rimkrystaller og det varer ca opp til Ca 300moh. Men det som er interessant er at rimkrystallene finnes langs hele ruten opp. Riktignok i variabel størrelse. Fra Ca 300moh og opp til 800/900moh er det påbegynt rimkrystall dannelse. Men så ved Ca 1100moh og til topps ble de store igjen!!! Så hva sier dette oss om sesongen videre...... vi har hatt relativt tynt snødekke, kaldt klart vær og da får vi dannelse av rimkrystaller. Dette viser at temperaturgradienten har vært stor. Men spørsmålet nå er, har temperaturgradienten gjort noe mere med snødekket?? Har vi fått oppbyggende omvandling nede i snødekket (svakt lag) som vil utfordre oss denne sesongen, da det ligger et skarelag dypere i snødekket ....... og hva skjer hvis vi ikke får vind eller regn på rimkrystallene..... og de blir dekket av et fint lag med ny fin villsnø.....
Så det blir viktig å huske på dette når villsnøen lokker, å du er sugen på leik å morro i bratt terreng. Så kanskje man bør tenke seg om flere ganger, før man setter utfor de bratteste sidene. Vi skal ikke miste noen i snøskred denne sesongen.
God tur å «ski you all»


Alle fotos: Torben Rognmo






fredag 6. oktober 2017

Det handler om handlingen

Det er handlingen som tar livet av deg  - ikke beslutningen 

Ei dramatisk innledning satt litt på spissen. Men en potensiell sannhet i sin bratteste konsekvens.


For de av oss som setter spor innen topptur- og snøskredtematikken kan vi ikke unngå å høre ordet beslutningstaking. I ulike fasetter. Relatert til oss som enkeltindivid eller som en del av en gruppe. I  forskjellige kontekster må vi hele tiden jobbe oss frem mot og ta en beslutning. Og helst en som bringer oss alle opp på fjellet, ned fra fjellet og hjem igjen. I live.


Vi har våre hjelpemidler. Werner Munters 3 x 3 er et kjent verktøy og forhåpentligvis i bruk når det gjelder å planlegge og gjennomføre turer. Som med sine ulike faktorer og nivå bringer oss frem til ståstedene der vi tar beslutningene. Fortsette etter planen. Eller endre den.

Vi har generelt mye fokus på og legger ned energi i disse fasene av turen. Vi er blitt dyktigere til å observere, vurdere, diskutere. Og tilslutt konkluderer og beslutte.

Men det er når beslutningen er tatt og statisk enegi skal omsettes i bevgelsesenergi at den egentlige utfordringen venter.  Handlingen. Der du viser om du har forstått. Når du staver deg ut fra den mentale rasjonelle tilnæringen og inn i action-en. Beslutningshandlingen. Der det verbale skal materialiseres ut i gjerning.

Dette neste millisekundet, sekundet, to sekunder, ti sekunder, minuttet, ti minutter, halvtimen. Når rusen stiger opp fra dypet eller ned fra himmelen og fyller kropp og sjel. Det er nå du viser ditt sanne deg. Det er nå du skal få approved/ not approved stempet.

Mens så er det det da. Når nysnøen ligger dyp urørt. Langs den linja vi var så enige om kjøre. Men også tjue meter til høyre. I det herlige fristende litt brattere henget. Da har vi så lett for å glemme det vi var enige om.

-Men dit bort skulle vi jo ikke. Vi hadde studert kartet. Eksponeringa var forskjellig. Mye mer ugunstig i forhold til  utbredelsen av de definerte skredproblemene angitt i skredvarselet. Det hadde vi snakka om. Og alle var enige. Vi skulle kjøre ned her. Ikke der.

Men ka fan. Akkurat her og nu vil jeg  kjøre brattere. Det er det jeg vil. I denne herlige puddersnøen. Dette går bra. Hvorfor skal det ikke gå bra? Det skjer sikkert ingenting.  Let it roll!

Vi har nok alle vært i den tilstanden. Når vi rives med. Når vi glemmer alt og alle og gir oss 100 % hen til nuet. Nytelsen. Den intense indre høydare følelsen. Livets state of the Art. Alle skikjørers store mor.

Men leken i brattere fjellsider på ski gir deg sjelden andre svar enn lykkefølelsen underveis og tilfredsheten etterpå. Du får nesten aldri noen bekreftelser på om dine beslutninger og påfølgende handlinger egentlig var innenfor. Eller hvor nær du var for at de lå utenfor.

Så det gikk nok sikkert bra denne gangen også.  Men så lenge vi leker i restrisikolandet, må vi hele tiden måtte forholde oss til muligheten for å kunne løse ut og bli tatt av snøskred.

Og det er i handlingsrommet vi fysisk kan løse ut snøskred. Så la oss kanskje denne vinteren sette litt mer fokus på handlingsfæren. Som følger etter alle beslutningsnikkene og thumps upene.

Hvorfor gikk det bra idag da er for eksempel i så henseende et betimelig spørsmål å stille når siste sving er satt. Klarer vi å svare på det?

Tanker, ord og gjerninger er alle viktige. Men viktigst er gjerningene.










mandag 17. april 2017

Noen ganger er det alright...

Årets påske sporer inn i historiebøkene.  I nord ordsatt med gul(l)skrift på hvitt papir med nyanser av blått.  Dager ut og dager inn med en like smilende meteorolog på kveldens Dagsrevy.

Leken i snøen har farget kropp og sjel med alle sjatteringer av intens glede. Glede og rus og takknemlighet over å få være en del av dette opplevelses fargespillet disse påskedagene 2017.

Glede ja. Turglede er drivkrafta. For å stå opp hver morgen og dra ut og opp for å leke i snøen.

Men så var det det der bakteppet. Som alltid henger og flagrer. Risikoen. For snøskred. Som alle toppturister må forholde seg til.

Også denne dagen.

Oppturen
Planlegge på kartet. Under 30 grader hele veien. Spørsmål underveis.  Bruke kunnskap brakt frem og utviklet gjennom en lang vinter for å gi svar. Nuet. Lese det aktuelle  skredvarselet   Observere, vurdere, diskutere. Hele veien.

Fokksnøflakene har stort sett stabilisert seg slik at det trengs generelt stor tilleggsbelastning for å løse ut skred. Kaldere temperatur i høyden gjør at det fortsatt kan finnes lommer med ustabil fokksnø som kan løses ut av en enkelt skiløper.
Lommene av fokksnøen vi sporer gjennom i høyden viser eller gir ingen tegn til spenninger. Selv der de ligger rett på skarelag er det ingen tegn med negative fortegn.

Men vi har sett. Andre steder. I noen isolerte områder. Små flakskred. Naturlig utløst sånn nesten helt uten mål og mening. Som stiller mange spørsmål uten at vi her og nå har så mange svar. Men de fyller inn i bakteppet.


Soloppvarming kan trigge små løssnøskred i bratte fjellsider.
Joda, det stemmer. I noen bratte sider og nært fjell observerer vi at det har det løsnet små våte løssnøskred. Kanskje fra i går.  Eller i forgårs. Det er kaldt denne dagen med lett bris og sola gir ikke fra seg så mye varme.

Vedvarende svake lag av kantkorn ligger lenger ned i snødekket og er trolig vanskelig å påvirke. Kraftig soloppvarming kan gjøre kantkornlaget aktivt, men det vurderes ikke som et skredproblem for øyeblikket. 
Joda. Observasjoner underveis med utsikt tilsier at liv i kantkornlaget har vist seg frem flere ganger. Et par store skred opp i størrelse 4-4,5. En del nok utløst av skvalbrekk. Men alle har løsnet i bratte heng 40 grader pluss.



Toppen
Vi når toppvarden. Dagen har vært perfekt så langt. Glede og trivsel og nytelse å være på tur. Den totale gode opplevelse.

Men så var det det med rusen. Den pirrende sitringen. Som ofte kobles inn når bindingene settes i kjøremodus og skituppene orienteres nedover. Gleden som oppleves mest intenst når tyngdekrafta er det som gir livet fart. Da det er det lett å koble fra fornuften og det bevisste og bare la seg rive med.

Nedturen
Så er det nedturen. Siste vurdering, diskusjon, avgjørelse og handling.

Vi har studert nedkjøringsruta på vei oppover ryggen vi har gått. Satt den inn i vurderingsbildet vi har bygd opp underveis til toppen.  Vår planlagte rute går ned midt i ei terrengfelle. Store skred fra sidene av dalen kan gi fataliteter.  Øvre deler av topphenget er rundt 35 grader på det bratteste.

Typisk skredterreng. Terreng for norske skredulykker.  Farge rød. 

Et par eldre skred fra dalsidene har nådd midten av dalgangen, men disse har mye snødd igjen. Så de observasjonene er ikke så relevante for dagens vurderinger. Noen ferskere små våte løssnøskred i solsiden har stoppet i henget. Men sola idag vil ikke løse ut noe mer, mener vi.

Faktor vær kodes til grønn til oransje

Enn snøen da. Det kom en god del snø tidligere i uka. Det har vært vind de siste dager. Fokksnøflakene vi har sporet gjennom på vei opp  og de små flakskredene vi har observert andre steder ligger også lagret i tankegodset.

Men dalgangen her ligger godt beskyttet for aktuell vind de siste dager. Da vi passerte øvre deler av henget på vei opp lå snøen løs ubunden. Noen eldre spor midt i dalen er fortsatt godt synlige.

Så totalt sett besvares spørsmålene om snøen med positive fortegn.

Faktor snø blir dermed idag den styrende for oss. Ubunden snø på et solid gammelt snødekke.
Eldre deler av snødekket som har vært påvirket av mildvær vil nå fremstå som stabilt.

Trafikklyset lyser grønt. 

Så endelig avgjørelsen blir; nedfarten gjennom dalen ligger idag innenfor vår komfortsone for risikoaksept.

Vi setter utfor.


Oppsummert; stunden nedover blir en av påskas høydare hva gjelder fin skikjøring.



Så noen ganger er det alright...

Men alltid et men
Vi lever i trua på at bevissthet og relevant bruk av kunnskap og erfaring hjalp oss til å komme frem til de fornuftige svar som avstedkom den korrekte slutthandlingen denne dagen.

Men uansett; svaret på hvor langt unna vi var for at dette kunne endt alt anna en alright får vi aldri. Den usikkerheten må vi leve med når vi ferdes i skredterreng.

Men mange år på skolebenken har lært oss; det er bedre å ha lest før man går opp til eksamen. Det gir oftest bedre resultater.

Vi har trua på kunnskap. Og at riktig bruk av kunnskap gir de beste handlinger.

Amen.






torsdag 23. mars 2017

Bare....

Jeg var tilstede på skredseminaret i regi av CARE der Thomas T. Kleiven fortalte sin usminkede sterke historie fra skredulykka i Frankrike.

Has skulle han bare krysse den siste fjellsiden. I samme sporet som de andre som hadde kjørt før han. Ville ta noen sekunder. Deretter var det bare kort vei ned til bilene på parkeringen. Enkelt og greit.

Midt ute i fjellsiden sa det pang. Stort skred. Endte i ei terrengfelle.

Redningsmannskapet gravde han frem. Etter en halv time. I live.

Bare
I ettertid har jeg har tenkt mye på historien. På ordene fra Thomas. Og det er spesielt et ord som er blitt hengende til mye ettertanke; ordet bare. 

Bare. Utstråler naken enkelthet. En eksistens rammesatt av noe lite. Tidsatt av bare noen sekunder. Et kort øyeblikk.  Rommer så lite i alle sine fasetter at her er ikke plass for at det kan gå galt. Men denne historien viser at det kan det. Det kan ende i tragedie. Hardt, brått og brutalt.

Dette ordet kan bli en mental felle for oss. Der vår oppfatning av betydningen fargesetter våre tanker og handlinger.

Så neste gang ordet bare kommer inn som en del av konversasjonen bør kanskje tidsperspektivet rundt tilnærmingen bli litt lengre.  Stoppe opp. Hva ligger innpakket i ordet denne gangen? Ta diskusjonen. Stille spørsmål. Argumentere for og imot. Prøve å bevisstgjøre seg all viktige informasjon av betydning  Gjøre vurderinger. Tenke gjennom tingene en gang til. Før handling.

Hva er det bare vi skal gjøre. Skal vi bare passere denne fjellsiden. Ok at det nok bare tar ti, femten sekunder. Men hva rommer de sekundene. En 35 grader bratt snøflanke. Eksposisjon og høyde innenfor de(t) definerte skredproblem? Kanskje med et tilhørende ferdselsråd at vi generelt bør unngå skredterreng idag? Kanskje bærer vi i tillegg med oss tanken om det lille fokksnøflaket vi løste ut tidligere på dagen. Ikke så stort der og da. Men hva her og nu?

Og.  Noen ganger bør man kanskje komme til den konklusjonen at idag er ikke akkurat dette det mest kloke å gjøre. Selv om det bare er å skulle passere den korte fjellsiden.

Da er det bedre bare å snu. Og spore frem til plan B.








fredag 10. februar 2017

Den lange veien



Det pågår kontinuerlige diskusjoner innen skredmiljøet om hvordan man best kan få folk til å tilegne seg  kunnskap og bruke den for å kunne ferdes trygt i vinterfjellet. En interessant og viktig debatt.

Etter å ha drevet på med skredopplæring i sånn cirka over 20 år har man jo gått inn gjennom et utall av refleksjons perioder med ulike erkjennelseutganger. Det som er sikkert etter alle disse årene er at jeg fortsatt har trua på at opplæring hjelper.  Jeg har trua på mennesket. At de faktisk er istand til å ta til seg kunnskap som de blir til del og som de på en eller annen måte en eller annen gang klarer å bruke på en bevisst måte. Som endrer adferd. Før eller siden. Til noe som bidrar til et tryggere liv ute og oppe. Dette er selvsagt vanskelig å måle. Men lettere å synse.

Jeg kalles det 20 år med kvalifisert synsing. Helt uten vitenskapelige tilnærminger. Fra vi starta nede i den 3 meter dype snøgropa intenst studerende snøprofiler med meterlange opptegninger av hardhet, kornform og "hva betyr dette"? til vi idag kan klikke oss inn daglig kokka 16 og få oppdaterte gjennomarbeidede skredvarsler har vi sett ei utvikling som har satt spor i snøen store med kvantesprang.

Hele landet fremstår jo idag som en forvokst utgave av Sarons dal. Som ei sprudlende og aktiv menighet med folk og stemmer. Folk som blitt flinkere og mer bevisste. Til å tilnærme seg og håndtere alt som har med ferdsel i vinterfjellet å gjøre. Hvilket fokus er det ikke i dag på alt som har med snø, ski, skikjøring og toppturer og snøskred.  Vi har fått stemmer som uttrykker seg. Med større faglig ballast. Som høres. Flere skredkursarrangører, flere skredkurs, flere deltakere, flere åpne dører på sosiale medier, flere folk ute på tur, flere folk som prater og diskuterer. Kort sagt; flere og mer av det meste. En liten folke-bevegelse på vandring.

I et kort historisk perspektiv. Fra å ha gått fra et Kattfjordeidet i mitt egen troskyldige kunnskaps minimalistiske verdensbilde en januardag i 1995 til befolkningseksplosjonen vi ser i 2017 samme tid. Og observert. Og hørt. Og erfart. Da er jeg er helt sikker. Dette går veien. Vi er godt innafor gulstripene på den lange rette veien.

For så å roe ned hallelujastemninga litt. Vi vil fortsatt fortsette å vingle oss fremover på den lange veien, men vi vingler ihvertfall i rett retning. Jeg tror og mener kort og greit at gjennom spesielt de siste fem årene etter at vi fikk skredvarslinga i Norge er vinterveien blitt en god del tryggere for mange av oss.

Jeg er faktisk sikker. Helt sikker..... Så får forskningen vise at det er rett!

Så bare vent å se.

En dag et år når vi visjonen noen av oss har festa på hjernen med dobbeltsidig teip; "0 omkomne i snøskred i Norge."

Bare ha litt tålmodighet..

En dobbeltsidig teip henger ikke på evig veit du...




tirsdag 17. januar 2017

Les. Les for fan. Spesielt om tallet 2.

Et bilde sier mer enn 1000 ord heter det.  Men det gjelder ikke alltid. Spesielt ikke hvis de ordene forteller noe viktig. Så noen ganger bør vi lese ordene også.

Spesielt de om tallet 2.

For mange som lever sine timer ute i snødekte fjell er det livet basert på bilder av tallene 1,2,3,4 innbakt i fargene grønn, gul, oransje og rød farge med ett tilhørende ord.  Forholdet til skredfareskalaen er for mange relatert til denne enkle visuelle fremstillingen. Men livet bør være verdt litt mer innsats.


Rød farge, tallet 4 og ordet Stor tilsier umiddelbart at her skal man være obs. 4 på en skala fra 1-5 er høyt. Røde trafikklys vet vi umiddelbart tilsier stopp.  Kirkeklokkene ringer. Vi forstår. Og vi handler resolutt og mer eller mindre automatisk legger våre skispor i helt skredtrygt terreng. Eller kanskje helst i oppkjørte skispor.



Tallet 3 kan også være ei utfordring, men...


..det er når skjermen med dagens skredvarsel lyser opp med en 2er dandert inn i  den duse litt koselige gulfargen at det ofte ikke er så mange vekkerklokker som ringer. 2 er jo et lite tall. Moderat skredfare er jo heller ikke så stor skredfare da. Virker ikke så farlig.Følelsesmessig og mentalt sett. Og vi legger avgårde på tur. Og ender ofte opp i skredterreng. På steder vi egentlig ikke burde vært den dagen.



Kort fortalt. Statistikken sier at de fleste skredulykker skjer på faregrad 3 og på 2.

Så derfor bør vi ta oss tid.  For dette handler vel egentlig om tid. Og om interesse. Eller mangel på sådanne. Til å ta en tur inn på bakrommet først. Bak gulfargen. Bak tallet 2. Sette oss ned og lese hva som står i teksten i skredvarselet. Det er mye viktig lærdom i det skrevne ord. Spesielt de som står i skredvarslene. Egentlig det meste av lærdommen å finne der. Som faktisk i ytterste konsekvens kan redde livet ditt.

Så hva står det skrevet bak det gule 2-tallet?  Generelt:"Ferdsel i skredterreng krever kunnskap. Lokalt ustabile forhold. Skredutløsning mulig."

Ups. Ikke så uskyldig likevel dette tallet 2.

Men det er flere gulnyanserte kunnskapseventyr vi får fortalt. Hvis vi leser enda litt mer. I de regionale skredvarslene. De livs-viktigste ordene. Som blant annet forteller oss hva som er gjeldende skredproblem. Denne fokksnøen, nysnøflaket eller dette dype vedvarende svake laget. I hvilken høyde. I hvilke eksposisjoner. Viktig viktig informasjon vi bør forholde oss til.

Og det kommer enda mer;  om hvordan vi under de gitte skredproblem kan takle utfordringene vi møter når vi skal ut og sporlegge fjellene. Skredvarslene bidrar med gode gratis ferdselsråd. Som kan være veldig lure å følge.

Også på det lave tallet 2.

Hvis vil vil leve lykkelig lenge i kongeriket sammen med våre kjære.

Noe er blitt borte på veien. Fra Asbjørnsen og Moe eventyr til dagens digitale sosiale mediaverden der alt ofte blir servert bildelig kort fortalt.

Så ta deg en tur inn på bakrommet. Og les. Les for fan.

Spesielt om tallet 2.

LES teksten i skredvarselet! Kan være lurt det.






søndag 1. januar 2017

Livet er skjørt




På 2016s siste dag ble vi hardt og brutalt minnet på hvor skjørt livet egentlig kan være. Da ble en av årets sterkeste og kanskje mest lærerike historier gjort tilgjengelig på nettet fra Dagens Næringsliv

Min gode venn Thomas Kleivens knallsterke usminkete og ærlige fortelling om møtet med døden i snøskredet i Frankrike bør være obligatorisk lesing for oss alle som tiltrekkes av ski og skikjøring. Som lærer oss å sette pris på livet. 

Den er så inn til beinet ærlig og naken. Du føler mørket. Håpløsheten. Savnet. Så ubarmhjertig. Og viser i all sin tydelighet livets kompleksitet. Der vi mennesker noen ganger rett og slett kommer til kort med våre evner til å gjøre de korrekte beslutninger og handlinger.
Å leve er en mangesidig aktivitet. Vi er i det store og hele avhengig av trygget rundt oss sammen med våre kjære. Men samtidig føler vi av og til behovet og lengselen for å søke ut av livets trygge havn. Til farvann preget av spenning, som på noen hav kan ha risiko som en del av elementene.

Vi som liker ski og fjell lever i denne sfæren. Alt terreng brattere enn 30 grader er potensielt snøskredterreng. Der vår lek i ytterste konsekvens kan medføre fataliteter.

Vinterfjellet i seg selv er uten skyld. Det er når vi mennesker kommer på besøk at det oppstår en risiko. Som kan resultere i fataliteter. Vi kan ferdes tur etter tur i fjellet uten å få noen respons på våre handlinger.  Annet en store smil og tilfredhet. Men kanskje var vi bare en meter, et sekund fra katastrofen. Inntil en dag da du treffer den udetonerte bomba....

Så hvordan unngå å bli den som går opp til eksamen uten å ha fått forberedt seg.  Kunnskap om de fysiske betingelser for snøskred er selvsagt viktige. Men det er ikke skredet som er utfordringen, det er oss mennesker. Vi er selv skyld i de fleste snøskred.

Flyindustrien har alltid vært flink å bruke ulykker ofte forårsaket av menneskelige feil til å forbedre rutiner. De har klart å skape en naturlig åpen kultur rundt dette. Det har hjulpet. 

Så da handler det at vi innen snøskredkulturen også kan klare å jobbe frem en åpenhet. Rotfestet i erkjennelsen av at vi mennesker ikke er skapt perfekte, ingen av oss. Vi kan og gjør feil alle sammen.  Men la oss bruke våre mistak til noe positivt. Til at andre kan unngå å gjøre tilsvarende feil.
I andre land har de lenge hatt en kultur med å gi ut oppsummeringer av hendelser med tilhørende læringspunkter.  Vi er på positiv vei i Norge. NGI laget i mange år rapporter etter skredulykker.

Nå oppfordrer varsom.no til en frivillig rapportering av ulykker og hendelser: "Den viktigste kilden for fakta og læring er de som var involverte i nestenulykken. Vi oppmuntrer til åpenhet om årsakene slik at andre kan lære av det. Det være seg hvordan skredet kunne vært unngått, skadene redusert eller redningen mer effektiv."

Det blir i en del tilfeller utarbeidet mer utførlige rapporter med fokus på hva vi kan lære av hendelsen! Gå inn og les og lær fra de som er tilgjengelige.

Med utgangspunkt i at ingen av oss er perfekte, blir min oppfordring for 2017 . Se på dine feilvurderinger som en ressurs som kan bidra å redde liv. 

La oss alle stå frem usminket og dønn ærlig om våre handlinger. I en felles dugnad for et åpnere snøskredsamfunn. I lyset av håpet om at ingen skal omkomme i snøskred i Norge.

Del din informasjon og erfaringer, det kan hjelpe andre!

La Thomas` historie bli ei ledestjerne for oss når vi sporer inn i 2017.  Dagen da ulykken skjedde var hans viktigste dag i livet.

La oss alle bidra til at våre viktigste dager blir fylt av glede og de gode opplevelser. Hele dagen. Hele livet.

Av Espen N.