fredag 8. november 2019

Normalrutas forbannelse

På årets skredkonferanse på Voss var en av programpostene en gjennomgang av den tragiske skredulykken på Blåbærtinden i Tamokdalen. Et av lysbildene som ble vist i presentasjonen var fra undertegnedes guidebok "Toppturer i Troms".

Dette er andre gangen skispor med tragisk utfall har krysset inn i denne boka. Første gangen var tilknyttet ulykka på Sorbmegaisa i 2012.

Når jeg nå så bildet på skjermen. Rammet inn av atter en tragedie. Med ruteinntegninga. Nevnt i foredraget som "normalruta" 

Genererte det tanker.  

Om den såkalte normalruta og dens forbannelse.

En hver handling vi aktiverer og gjennomfører i fjellet er selvsagt et personlig anliggende.  Båret frem av det ansvaret hver av oss har som individ og som en del av fellesskap til selv å velge. Det kan vi ikke stake oss fra.

Samtidig bæres dette ansvaret frem gjennom handlinger iscenesatt av eksterne påvirkninger fra blant annet den tilførte informasjonen som er tilgjengelig.

Og i denne settingen da ofte fra guidebøker.

I "Toppturer i Troms", og i tilsvarende bøker, er det ofte et rutealternativ som er det generelt anbefalte. Som da ofte får betegnelsen "normalruta".

Disse rutealternativene oppfattes av mange (de fleste..) som greie og stort sett uten de store utfordringer.  Men studerer vi de litt nærmere, og det bør vi,  vokser det frem en erkjennelse av at slik er det ikke alltid.  De representerer i flere tilfeller traseer som går i skredutsatt terreng og som dermed krever respekt og nøye vurderinger før de sporsettes.

Et eksempel er Skitntinden på Kattfjordeidet. 

Etter at en uthogd trase gjennom skogen så dagens lys har denne vokst frem som "normalruta". Noen ser det med det blotte øye, og går du inn på bratthetskart ser du du det helt tydelig. Ruta går i skredterreng!! (...jeg venter bare på når vi får den første alvorlige skredhendelsen her...)

Jeg følte selv et visst ansvar og tenkte mye gjennom denne tematikken mens jeg skrev boka. Det er makt i ei guidebok. Til å påvirke. Til å sette dagsorden. Til å sette sporet! 

Det er utfordringer med formidling. Det skrevne ord oppfattes forskjellig. Litt for bokstavelig av enkelte. Som f.eks da det den gangen da sto i turbeskrivelsen: "...så legges ruta videre opp det bratte henget til skaret....", var det faktisk en som hadde litt vanskelig for å forstå avgjørelsen om å snu basert på det ferske naturlig utløste skredet i nabohenget.   -Men det sto da i beskrivelsen at vi skulle opp der ..., sa han.

I boka har jeg derfor vært bevisst på hvordan bruke det skrevne ord til å omtale terrenget og de utfordringer som venter deg underveis.  På en mest og best mulig objektiv deskriptiv måte. Jeg er vel litt gammeldags og har fortsatt trua på at de gode ord, i samklang med kart og flybilder, er gode verktøy i denne konteskten for å nå ut med et forståelsefullt budskap.

Med dette utgangspunktet var håpet at en såkalt "normalrute" skulle bli fremstilt og forstått med sine eventuelle iboende utfordringer.

Jeg vet ikke om jeg lyktes!

Uansett. Ei guidebok gir aldri noe fasit. Den er en veileder. Du må selv finne og gå opp det beste og mest hensiktsmessige sporet.

Jeg håper å slippe og bli "involvert" i flere slike tragiske hendelser i vår vakre fjellverden.  Det skaper mentale sarte skygger i et sjelelig maleri som skal være penslet ut i lyse farger. 

Håpet er at vi alle kan fremkalle oss et nyansert og reelt bilde  av "normalruta". Ikke la oss lure av navnet. Vi må gjenkjenne dens egentlige vesen. Studere den skikkelig før vi legger avgårde. Samstemme den med de rådende snø- og værforhold og de vi skal på tur med.

Slik at den kan bidra til det som har vært en av hovedintensjonen min med boka. Å bringe frem dager fylt med "normalrutas" glede! 

Fjernt fra "normalrutas" forbannelse.

















fredag 25. oktober 2019

Prat mer! Lev lengre!

Det har vokst frem i meg en trosmessig mulig villfarelse om at prater vi litt mer, vil færre dø i snøskred.

I perioder ropes det høyt.  Spesielt etter at tragiske skredhendelser har rammet oss;  -Vi trenger mer informasjon ut til folket. Lyder ofte tydelige stemmer.

Jeg vet ikke helt. Alt kan selvsagt gjøres bedre. Men har vi egentlig ikke bra med informasjon tilgjengelig. Som også stort sett fremstår brukbart forståelig.

Det er kanskje ikke akkurat der skistøvelen trykker aller mest mest.

God informasjonstilgang er så absolutt viktig i mange henseende. Selvsagt. Men det går kanskje en grense på hvor stort volum tekst og tall som egentlig er nødvendig. Kanskje er heller ikke nyansene i hvordan informasjonen presenteres og fremstilles SÅ viktig. Jeg tror på mange områder vi i dag klarer å lese dagens tekst godt nok.

Det er kanskjer mer sånn at vi blir overlesset med informasjon. Så utfordringen er og blir å kunne bruke den mest mulig effektivt og best mulig i praktisk utførelse.

Så da sporer vi opp til det vi egentlig skulle prate om.

Snøskredutfordringene.
Her har vi varsom.no. Med hele sin skattekiste av kunnskap vel anrettet på så mange fat.

Og det viktigste fatet. Snøskredvarslene. Som vi får servert daglig. Utarbeidet og tilrettelagt av velpleiede menneskelige hjerner. Foret med data fra det mest moderne automatiserte teknologiske utstyr som er gjennomarbeidet av de beste datamodeller.  Tilsatt værprognoser kalibrert av meteorologer av kjøtt og blod.  Tunet med de ferskeste observasjoner rett fra snøen levert av de dyktigste skredobservatører.

Resultatet; Snøskredvarsler med så utrolig mye vettug lærdom. Godt forståelig fremstilt og presentert på en skjerm nær deg. Bare å fråtse og bruke.

Men. Paradokset. Samtidig som vi sitter på all denne fantastiske informasjonen begir vi oss ut i vinterfjellet på feil steder til feil tid. Og da går det noen ganger helt galt. Forstå det den som kan.

Så det er ikke så enkelt å forstå. Nei! Men sånn er det ofte når det er den menneskelige hjerne som er utfordringa. Den bidrar ikke alltid til rasjonelle handlinger.  Så vi er helt klart vår egen store fiende i denne konteksten.



Vi har ingen å skylde på. Det er vi som er problemet. Du og jeg. Men samtidig er vi den viktigste bidragsyter til løsningen.

Så her ligger mulighetene.

For noe kan vi på en enkel måte bli bedre på. Vi er sosiale vesener der de fleste av oss dyrker
fellesskapets samkvem. Og der. Midt i møteplassen. Der ligger et uforløst potensiale. 

Praten.  Vi må prate mer. Prate mer sammen. Ta ned all den informasjonen vi tross alt har om vær, snø, skredproblem og snøstabilitet. Samtale mer om den. Diskuter den. For å skape en samstemt forståelse av den. Foredle den og klargjøre den til bruk.

Det krever innsats. Absolutt. Men det gjør jo så mye langs sporet vårt.  Jakten på et langt lykkelig og trygt liv er ei evigvarende lang utfordring. Men kommunikasjon mellom mennesker har vel i mange sammenhenger bidratt til håp som har ledet an på veien til noe bedre.

Så da blir mi oppfordring inn mot årets vinter. Ta et stavtak for Skredpraten.


Gi oss tiden. Skap oss mulighetsrom. Oppmuntre oss selv til å prate mer i lag. En skikkelig dugnad for skredpraten. Til å diskutere all den den fantastiske  lærdom vi tross alt har tilgjengelig. Til skikkelig å hente ut potensialet som ligger tilgjengelig i ordene, tallene og figurene.


For å gi oss selv mulighetene til å oppnå en bedre samhandlingsmålrettet ærlig forståelse av all denne informasjonen!!

For så å bruke den i aktiv handling. For det gemene beste!

Som kan ende med at vi velger ikke å gå den planlagte turen! Men en annen...bedre...

Og så kunne komme tilbake i morgen. Eller i overmorgen.

Så. Sett av tid. Prat mer! Lev lengre!